Hun er fersk fraksjonsleder for helse og omsorg for Arbeiderpartiet på Stortinget. Cecilie Terese Myrseth fra Troms gikk rett fra profesjonsstudiet i psykologi til politikken i 2015.

Nå har hun blitt nestleder i helse- og omsorgskomiteen.

– Det er store oppgaver framfor oss, og jeg kjenner på stor ærefrykt for å ta tak i oppgavene. Jeg kjenner på ansvaret som fagperson, sier hun.

Hun får stadig høre om problemstillinger fra andre psykologer, og har planer om å hospitere rundt omkring i helsevesenet det neste året for å lære mest mulig til bruk som politiker.

– Det er livsviktig for de det gjelder at vi lykkes. Vi kan ikke fortsette å ikke lykkes. Ting blir jo bare verre og verre, sier Myrseth og viser blant annet til  Riksrevisjonens rapport om tilstanden i psykiske helsetjenester .

– Så vi må bygge tjenestene for framtida.

3. november presenterte hun den nye regjeringens helsepolitikk på Psykologforeningens lederkonferanse i Sandefjord. I Hurdalsplattformen lover Arbeiderpartiet og Senterpartiet store endringer .

– Legg løsningene på bordet

Nå skal regjeringen konkretisere innholdet i opptrappingsplanen for psykisk helse med øremerkede midler og særlig vekt på kommunene. Det skal skje i dialog med pasienter, pårørende, kommuner, foretak og fagmiljøer.

Myrseth ønsker seg klare innspill fra Psykologforeningen om hvordan politikerne kan innfri forventningene.

– Én ting er å vise hva som ikke fungerer og hva vi kan gjøre bedre og bevilge mer penger til. Det andre er å være en partner i å se på løsninger og være med på å tegne opp veien, sier hun.

"

Vi kan ikke fortsette å ikke lykkes. Ting blir jo bare verre og verre.

"

Det var også mantraet til Geir Vinsand da han holdt foredrag om psykologtilbudet i kommunene på lederkonferansen.

Vinsand driver NIVI Analyse og har jobbet med kommune-Norge i mange år.

– Psykologene bør samordne seg og legge løsningene som de vet virker, på bordet, sier han.

På lederkonferansen kritiserte han mangelen på helhetlige systemer for lokale tilbud.

– Vi har åpenbare behov for nasjonale strukturelle grep. Vi må ut av famlingen. Og vi må ut av det selektive piloteringshelvetet!

– Vi vet veldig mye om hva som virker. Vi har mange eksempler på gode og effektive tjenester.

– Vi vet veldig mye om hva som virker. Vi har mange eksempler på gode og effektive tjenester, sa Geir Vinsand i NIVI Analyse på Psykologforeningens lederkonferanse. (Foto: Ida Kvittingen/Psykologforeningen)

– Kommunene er så ulike

– Det er mange ulike metoder og forsøk i landet. Tromsø har for eksempel lavterskelteam som du møter før du eventuelt havner på BUP. Det handler om å få de ulike verktøyene og gruppene til å møte hverandre og gjøre det som er mest mulig effektivt, sier Cecilie Myrseth.

Opptrappingsplanen til regjeringen handler særlig om barn og unge. Hva betyr egentlig det?

– Lavterskel er kjempeviktig, sier hun.

– Hvordan sørger man for at man når dem som trenger hjelp?

Det er lovpålagt at alle kommuner skal ha tilknyttet psykologkompetanse, men innbyggerne vet ikke helt hva de kan forvente av psykisk helsehjelp. Tilbudet varierer nemlig veldig fra kommune til kommune.

– Hva slags psykisk helsehjelptilbud skal det være i kommunene?

– Det er umulig å ha ett svar på det, fordi kommunene er så ulike. Det viktigste er å sørge for at innbyggerne får tilgang på den hjelpen de trenger når de trenger den.

"

Vi bør se på ansvarsdelingen, hvem som gjør hva.

"

Hvem gjør hva i psykisk helse?

Psykologforeningen savner en tydeliggjøring av ansvaret til kommunepsykologene, slik det er gjort for fastleger og fysioterapeuter.

– Vi bør se på ansvarsdelingen, hvem som gjør hva og hvordan du får et godt fagmiljø. Det å jobbe i en liten kommune og være alene som psykolog som har store oppgaver, er ikke enkelt når du ikke har kollegastøtte, sier Myrseth.

– Hvordan vil dere sikre at folk får like god tilgang til psykisk som fysisk helsehjelp i kommunene? Har dere noen plan for å tydeliggjøre det ansvaret?

– Vi har ingen planer ennå. Men jeg tenker at her må vi ha klare oppdrag og forventninger. Hvem skal gi de ulike tilbudene? Det er ikke bare en psykolog som kan gi god hjelp eller samtale. Det er noe med å jobbe tverrfaglig med de oppgavene som er.

– Finnes det en slags minstestandard, visse tilbud som skal finnes overalt?

– Det kan det selvfølgelig være, både i rusoppfølging og på skoler.

Et eksempel på uklare roller er at mange elever krysser kommunegrenser for å gå på videregående skole. Skal de få hjelp i skolehelsetjenesten eller i kommunen de bor i?

Fra bakerste benk i stortingssalen jobber Cecilie Myrseth med hele helsefeltet. Noe av det viktigste for henne i psykisk helse er å gjøre helsevesenet i stand til å gjøre den opptrappingen regjeringen ønsker. (Foto: Morten Brakestad/Stortinget)

– Løpet passer ikke for alle

Skolen er en viktig arena for å følge opp unge. Hva skjer når de faller ut?

Det vet Myrseth en del om. Hun droppet selv ut av videregående skole.

I 16-årsalderen ble det for mye for den skoleflinke jenta.

– Jeg syntes skolen og alt var krevende. Jeg trengte en pause fra både mine egne forventninger og alle sine forventninger til alt jeg skulle gjøre, sier hun.

"

Jeg har aldri fått noe pes fordi jeg droppet ut av videregående skole.

"

Etter hvert kom hun tilbake på skolen, og gikk hele veien til psykologutdanningen.

– Det er mulig selv om du har en tid hvor du ikke har helt kontroll på ting, sier Myrseth.

– Det løpet vi har lagt opp i samfunnet, passer ikke for alle. Noen trenger kanskje mer tid, mer støtte for ikke å falle ut.

– Det er utrolig viktig å sørge for at unge som faller ut av skole eller ikke er i jobb, har et sikkerhetsnett rundt seg. Man må ha alt fra skolehelsetjeneste og fastleger til Nav og støttenettverk.

– Fikk aldri pes fordi jeg droppet ut

Et sterkt nettverk av familie og naboer støttet henne i pausen, da hun jobbet i barnehage med støtte fra Nav.

– Jeg har aldri fått noe pes fordi jeg droppet ut av videregående skole, sier hun.

Myrseth tror erfaringene har gjort henne mer fordomsfri.

– Stigmatisering gjør at du blir mer utenfor. Det er særlig viktig å ha med seg når man jobber med psykisk helse.

– Jeg synes vi som samfunn er nødt til å ta veldig inn over oss hva det gjør med oss å bli satt i bås. Det er ingen som bare er deprimert, arbeidsledig eller dropout. Man er et helt menneske uansett.