Da har du Amalie på 18 år, høstens kanskje sterkeste kvinneskikkelse i norsk skjønnlitteratur. Hun er gitt liv i den trykkferske romanen Med på leken som vår hedersgjest - psykolog Pia von Hirsch - har skrevet sammen med moren Kristin med samme etternavn.

Vi treffer dem på kafé. Pia har ammefri fra to uker gamle Ivo. Det er bikkjekald november, og vi brenner etter å få vite hvor mye av Amalies historie som er fakta og hvor mye som er fiksjon. Smarte Amalie, som hjelper seg selv til en bredere forståelse av egne traumeerfaringer ved å sette dem inn i en historisk-feministisk sammenheng, og på den måten frigjør seg fra skyld og skam-myra. Det blir en rå dannelsesreise.

Vårt innledende spørsmål blir vennlig avvist.

Gå til Åtte raske om Pia

Skammen og skårene

– Det vil være reduksjonistisk å lese boka som selvbiografi, det er en roman, og vi har ønsket å formidle noe som er større. Vi har til sammen nærmere 85 års følelseserfaring. Det gir mer enn nok materiale til å gi denne historien selvstendig liv, sier de.

"

Sinne – som følelse – er en undervurdert kraft

"

Amalie er på fest. Hun er stupfull, spysjuk og halvnaken og vil bare sove. Hun får lov av verten og hjelp av venninnen til å legge seg i vertens seng. Sistnevnte er i bekjentskapskretsen, og Amalie blir offer for at han begår en «gråsonevoldtekt». Forløpet deretter er like tragisk som det er klassisk: Politianmeldelsen etterfølges av et overflatisk avhør og til slutt med endelig henleggelse.

Amalie er sviktet av rettsstaten. Hun sitter alene igjen med mistroen til andre mennesker og skårene av det hun opplever er en knust framtid. Hun står og vipper på kanten til galskap. Men helt alene er hun ikke. Hun har tilgang til bøttevis av kjærlighet fra den nærmeste familien. De viker ikke. De har sine egne liv, men er hele tiden tilstede, selv om de bare unntaksvis skjønner hva som foregår inne i Amalies forvirrede hode.

Les også

• Hva er traumer og traumebehandling?

Psykologhelt

Tilstede er også etterhvert psykologhelt og terapeutfantom «Psykoharald», som stødig påtar seg oppgaven å lose protagonisten gjennom villniset av motstridende følelser og tanker etter at hun mistet seg selv etter henleggelsen.

– Hvor viktig er psykologen for Amalies utvikling?
– Harald hjelper Amalie å ta seg selv tilbake som menneske. Hjelper henne med å få kontakt med følelsene, kjenne på eget sinne, sier Pia.

– Sinne – som følelse - er en undervurdert kraft. En kilde til frigjøring i denne sammenhengen, mener de to forfatterne.

Terapitimene med Harald går absolutt ikke knirkefritt, men de funker. De gir Amalie tilgang til kreftene hun trenger når hun senere bestemmer seg for å gå for hevn.

Hevnen er søt og sentral i boka. «Psykoharald» senser hva som kan komme til å skje og advarer mot å ta loven i egne hender. Men Amalie har sin egen raffinerte plan.

"

Jakten på kunnskap er en del av Amalies frigjøringsprosjekt

"

Det er ikke Pia von Hirsch imot om Amalies historie bidrar til å ufarliggjøre psykoterapi som verktøy til menneskelig forandring. Eller baner vei for en bedre forståelse av allmenne psykologiske fenomener. Amalie leser og leser. Hun skriver dagbok og lager notater om traumer, kriser, om terapi…

Amalie deler vitebegjæret sitt med leseren, som får kort vei til psykologisk kunnskap uten at det virker påtrengende og belærende.

Les om andre hedersgjester

Møtet med Simone

Men Amalies vitebegjær bringer henne lengre enn som så. Hun tilbringer en sommer på Universitetsbiblioteket i Oslo. Samtidig dumper hun over Simone de Beauvoir og feministbibelen «Det annet kjønn» hjemme hos moren sin.

Beauvoirs tanker om den grenseoverskridende (transcendente) mannen som ser på seg selv som subjektet og på den måten gjør kvinnen til et objekt - «den andre» -  hjelper Amalie til en dypere forståelse av både kvinners og menns livsvilkår og knytter forbindelser til hennes egen overgrepshistorie.

– Jakten på kunnskap er en del av Amalies frigjøringsprosjekt.  Innsikten gir henne tilbake kontrollen over eget liv. Amalie blir en annen, forklarer Pia og Kristin.

Tospannet forfatterskap

Én roman, men altså med to likeverdige bidragsytere. Forfattere i tospann fins det flere eksempler på i litteraturhistorien, men neppe så mange i form av mor-datter kombinasjoner.  Såpass uvanlig også for forlagene, at det var først under fjerde forsøk, da de sendte inn manuset under pseudonym, at de fikk napp.

– Dette er én stemme, én sammenhengende historie, og må leses som det. På responsen fra de første forlagene fikk vi inntrykk av at relasjonen vår påvirket lesningen. Vi forstod at selvopplevd, terapeutisk prosess og hvem har skrevet hva lå så farlig nært, gitt Amalies utgangspunkt, at det fort kunne stå i veien for historien vi ville fortelle, så da var det fantastisk å få napp under pseudonym.

De satte opp en tidslinje for handlingen og valgte etter lystprinsippet hvor i historien de ville skrive. Så delte de, og skrev seg inn i hverandres avsnitt. Det tok fem år og de smiler til hverandre ennå. Prosessen fremstår nærmest som uforskammet ukomplisert.

Amalie er ingen mannehater. Mange av mennene i boka er blant de gode hjelperne Amalie er avhengig av for å kunne finne tilbake til seg selv. Akkurat det har vært viktig for de to forfatterne: Å unngå fremstille verden og forholdet mellom kjønnene i svart-hvitt,

– Vi trenger alle kunnskap, fellesskap og solidaritet. Hvis ikke blir vi analfabeter, ikke minst emosjonelt.

– Det er til syvende og siste det Amalies historie handler om, sier de: At vi må ha empati og omsorg for hverandre. Det er det som gjør oss sterke som mennesker. 

Åtte raske

God til: Å gjennomføre målene jeg setter meg, ta vare på andre, nyte livet og lage fiskeboller!

Dårlig til: Å holde kjeft, la ting passere, og stå på skateboard (til min samboers store fortvilelse)

Redd for: Å miste folk jeg er glad i, eller forstanden

Gjør på fritiden: Leker med folk jeg liker, skriver, gjør yoga eller danser

Hvis ikke psykolog: Forfatter, journalist eller filmregissør

Leser: Har akkurat begynt på Siri Hustvedts ”Denne flammende verden”

Ser på: Mest serier nå om dagen, mer spesifikt Westworld og Black Mirror

Favoritt nettsted: Facebook? Netflix? Liker å lese gode kronikker og debattinnlegg, uavhengig av plattform