Det kommer en oransje kjole med raske skritt gjennom døren få minutter over tiden for intervjuavtalen. Adelheid Firing Hvambsal er midt i den hektiske overgangen mellom to toppjobber. Etter ni år i KFUK-KFUM, den norske greinen av verdens største ungdomsbevegelse (YMCA) og verdens største kvinnenettverk, tar hun bokstavelig talt skrittet ut på gata i Oslo. For få dager siden ble det kjent at hun er ansatt som ny generalsekretær i helse- og sosialvirksomheten som retter seg mot noen av de aller mest sårbare samfunnsgruppene i hovedstaden; bostedsløse, rusmisbrukere og papirløse.

Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo forvalter 40 virksomheter med til sammen 1350 ansatte, 1650 frivillige og har én milliard i omsetning i året. Tallrekken antyder et ansvarsomfang som kan ta pusten fra noen hver. Hvambsal har fortsatt kontroll over sin egen.

−  Jeg vil lede, sier hun.

−  Og aller helst vil jeg lede frivillige innen helse, føyer hun til.

Brennende hjerter

Hun kan snakke lenge og varmt om frivilligheten. Om energien i et brennende hjerte. Om fleksibiliteten og muligheten for nytenkning som kan blomstre når folk får lov til å slippe til med noe de engasjerer seg for. Og om viljen til å ta ansvar der det offentlige ikke strekker til.

− Det offentlige vil aldri klare å kvittere ut mangfoldet i folks hjelpebehov. Derfor kommer vi aldri unna frivilligheten, sier hun.

Hvambsal mener den menneskelige og samfunnsøkonomiske betydningen av ideell virksomhet ofte blir underkommunisert. Kanskje skyldes det våre sekulære tidsalders generelle skepsis til livssynsforankrede organisasjoner som er en viktig del av både frivillighet og ideell virksomhet. Kanskje forstillinger om at frivillig = mangel på profesjonalitet og faglighet.  Det siste mener Hvambsal er en kortslutning:

− Se på Røde Kors og Redd Barna, to av Norges største og viktigste humanitære organisasjoner. Hvem vil hevde at de ikke vet hva de driver med selv om de baserer mye av virksomheten på frivillighet, spør hun retorisk og benytter anledningen til å minne om at Kirkens Bymisjon har egen forsknings- og utredningsavdeling.

Hårete mål

− Hvorfor vil du lede?
− Fordi jeg liker å jobbe sammen med mennesker som har samme hårete mål, sier hun.

Og: Jeg liker å spille folk gode.

Hun mener utdannelsen som psykolog gir gode forutsetninger for å vite hva som motiverer folk til innsats. At det ikke først og fremst er tall, og at vi trives aller best hvis vi opplever at arbeidet vårt utgjør en forskjell til det bedre for andre mennesker.

For egen del har hun hatt god nytte av å ha blitt drillet på å reflektere over seg selv; hvordan hun virker på andre. 
− Mange ledere mangler evnen til selvrefleksjon. Det kan straffe seg i tilspissede situasjoner der du selv er det viktigste verktøyet i en endringsprosess, sier hun.

Gå til intervjuer med andre hedersgjester.

Gatenær

Foran seg i løypa i Bymisjonen har hun et ukjent antall teologer. At hun selv har bakgrunn som autorisert helsepersonell, tar hun som et tegn på at organisasjonens hun nå skal stå i bresjen for, vil sørge for at den helse- og sosialfaglige virksomheten får minst like god setehøyde som før.

Få hjelpetilbud har lavere terskel. Det er en av årsakene til at Hvambsal lar seg fascinere av sin nye arbeidsgiver. Hun liker det gatenære. At det fins et rom for dem står utenfor alt. Der du skal oppleve å bli tålt uansett bakgrunn. Der du kan fatte håp om at ting kan bli annerledes.

Dette er det nærmeste hun kommer et credo: Menneskeverdet trumfer alt.

I KFUK-KFUM har det til tider vært langt mellom medieoppmerksomheten. Nå kan det bli annerledes. Kirkens Bymisjon har lang tradisjon når det gjelder å påpeke samfunnsskjevheter som gir ulike forutsetninger for å stå støtt i kampen for et godt liv. Og Hvambsal vil gjerne bruke stemmen mot urett.

− Jeg vil prøve å være varm og passe sint, sier hun.

Historisk

Hun mener arbeidet for å gi psykologer innpass i kommunene, gir nye muligheter for fagutøvelse.

− Psykologprofesjonen står foran et momentum når det gjelder anvendelsen av psykologien i et samfunnsmessig perspektiv. Vi har vitenskapelig grunnlag for å kunne vite noe om hvordan systemer og livsvilkår påvirker oss. Nå kan denne kunnskapen få større rom enn før, sier hun.

Hun mener at psykologer tradisjonelt har vært litt for redde for å påpeke åpenbare årsakssammenhenger. For eksempel  eksklusjonseffekten av barnefattigdom og de psykiske belastningene som følger i kjølvannet. Hun mener barnefattigdom er en av de aller største sosialpolitiske utfordringene vi står overfor i Norge akkurat nå.

− Kunnskapen om konsekvenser av barnefattigdom sprenger rammene for terapirommet. Vi har historisk mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen. Det er langt på vei opp til oss selv om vi vil benytte den, sier hun.