Lege Sverre Eika gravlegges i dag, 27. september 2021, fra Oslo domkirke. Valget av kirke sier mye om hvilken betydning han hadde for svært mange mennesker. Han gikk bort altfor tidlig, bare 55 år gammel. Våre tanker går til familien, venner og pasienter.

Sverre var en tydelig stemme i rusfeltet de siste tiårene og etter hvert kjent over hele landet. Han var et helt og genuint menneske som valgte bort stueren kreftmedisin og dedikerte yrkeslivet, og store deler av livet sitt, til de menneskene som falt mellom to stoler i helsevesenet. Mennesker med store rusutfordringer som av ulike grunner ikke passet inn eller klarte å nyttiggjøre seg for eksempel LAR-systemet.

Han snakket like selvfølgelig og direkte med ministre, fagfolk og kontorister som med aktivister og heroinister. Med respekt, troverdighet og tyngde. Mange av hans pasienter sier de for første gang ble møtt med tillit og omsorg i øyehøyde hos Sverre. Han var legen som kompromissløst satte anstendighet, etikk og moral foran systemer og moralisme, også når det innebar stor profesjonell risiko for ham selv.

Sverres mantra var at hele felleskatalogen måtte tas i bruk overfor denne gruppen, like selvfølgelig som for alle andre. Han mente retningslinjer var nettopp retningslinjer, ikke ubøyelige regler. Han mente dette var en forutsetning for å tilby virksom individuelt tilpasset helsehjelp til mange av pasientene sine. Navnet på medikamentet og doseringen var underordnet. Han så konsekvent bare etter resultatet.

Det er ingen hemmelighet at han også var kontroversiell nettopp på grunn av sin uortodokse tilnærming. Men alle som møtte Sverre, enten som pasient eller fagperson, vet at han reddet liv, lindret smerte og gjorde nærmest ulevelige liv mer levelige.

Psykologforeningen hadde i vår gleden av å ha legene Sverre Eika og Stig Asplin som deltagere på et rådslag om rustjenester i kommunene. Temaet var å belyse mangler i førstelinjen på rusfeltet. I tillegg til å understreke behovet for mindre rigide systemer og mer individuelt tilpasset medisinering av mennesker med store rusutfordringer, påpekte han også et stort udekket behov for psykisk helsehjelp blant sine pasienter. Denne gruppen blir sjelden høyt prioritert for psykologhjelp.

Sverre Eikas bortgang er kritisk. For mange pasienter var han siste halmstrå. Forskjellen mellom håp og verdighet og et marginalisert liv i nedverdigelse og livsfare. Det er bekymringsfullt at enkeltpersoners engasjement og risikovilje utgjør siste skanse for en særlig utsatt gruppe pasienter.

Det er derfor gledelig midt oppi det tragiske at sentrale politikere er så tydelige på at arven etter Sverre Eika skal tas med videre i utformingen av bedre tjenester på rusfeltet. Men for de det gjelder haster det.

Sverre og hans pasienter fortjener tydelige signaler til fagfeltet om at det er greit å videreføre arbeidet hans uten risiko for yrkesliv og ettermæle. De har ikke tid til å vente på regjeringsprosjekter og utredninger. Det kan koste liv.

Hvil i fred, Sverre. 

Norsk psykologforening