Typisk arbeidsdag:

• Veiledning med helsesøstre om hvordan man snakker med barn som strever etter skilsmisse.
• Hjemmebesøk hos engstelig gutt for familiesamtale om hvordan foreldrene kan hjelpe ham.
• En-til-en samtale med en 9-åring som er lei seg fordi foreldrene aldri vil leke med henne og som tror de kanskje ikke er glad i henne.

- Som kommunepsykolog har jeg fordel av å stå midt i folks hverdag. Passer det ikke for den som trenger hjelp å komme til oss, kommer vi til dem. Det er relasjonen som er viktig, ikke hvor vi er, sier hun.

Leter ikke etter diagnose

I snart tre år har Heidi vært en del av, Hjelper´n, et tverrfaglig team som tilbyr lett tilgjengelig psykisk helsehjelp til barn, unge (0-20) og deres familier i Ski kommune med 8000 innbyggere i den aktuelle aldersgruppen. Hjelper´n er lokalisert på helsestasjonen. Der deler Heidi ansvaret for målgruppen med en psykologkollega, en vernepleier med utdanning i kognitiv atferdsterapi, en psykiatrisk sykepleier og en barnevernspedagog med videreutdanning i barns psykiske helse. Hit kan man komme uten henvisning fra lege. Kontakten kan like gjerne gå via håndballtrener, lærer, bestemor eller foreldre hvis ikke barnet tar kontakt selv.

Her kan Heidi være psykolog på det hun beskriver som en ”ikke-patologisk måte”. Hun og kollegene leter ikke etter en diagnose. I de tilfellene hvor det oppdages store psykiske vansker, viderehenvises barna til spesialisthelsetjenesten for utredning og behandling.

- I min arbeidshverdag er ikke diagnosebegrepet så viktig. I jakten på problemets årsak kan diagnosetenkning innsnevre synsfeltet. Som regel er årsaken et helt annet sted enn hos barnet; i en relasjon til familiemedlemmer, venner, lærere etc. Og da er det det vi må gripe fatt i.

- De færreste som strever er psykisk syke, understreker Heidi.

Klassen, ikke elevene

Ett eksempel er tydeligere enn mange andre: En lærer tar kontakt fordi hun tror tre av guttene i klassen har ADHD. En varsellampe blinker: Tre i samme klasse? Kanskje det er miljøet og ikke elevene det er noe galt med? Fremfor å begynne med utredning og behandling, inviterer Heidi seg selv til klasserommet. Etter kort tid blir det tydelig at det er mye som kan forklare at barna strever på skolen. Klassen har byttet kontaktlærer fem ganger i løpet av seks år. Muligheten for å bygge klassekultur har derfor vært små. Verstingklasse-stemplet står ”klistret” over døren inn til klasseværelset.

Det blir systematisk jobbet med kulturen i klassen, med å gi barna mer ros og mindre kjeft. Læreren involverer barna både ved å snakke med dem og ved å lage spørreundersøkelser om klassemiljø.

Nytt image

Etter noen måneder er uroen mye mindre, og to av guttene har ikke lenger symptomer på ADHD. Barna forteller at de har fått et nytt ”image”. Læreren kan fortelle om positive ringvirkninger som mindre mobbing, utestenging, mistrivsel og andre mer skjulte problemer.

- Blant lærerne oppstår det diskusjoner om eget bidrag i håndtering av vanskelige situasjoner. Det blir satt av tid til å forstå uro som et uttrykk for et miljøproblem og ikke utelukkende noe som finnes inni enkelte barn. I tillegg snakker de om hvordan klassekultur er med på å bestemme atferd. Ledelsen inviterer til diskusjonsgrupper om utfordringer ved selve skolesystemet, og hva som skal til for å få en bedre fungerende skole.

- Som så mange andre historier, viser også denne at de fleste har normale reaksjoner på uvanlige livsbelastninger. Den viser også at vi i mange tilfeller kan oppnå god resultater ved flytte oppmerksomheten fra enkeltindividet til systemet det er en del av. Slik unngår vi sykeliggjøring, slik ansatte inne psykisk helse av og til blir beskyldt for, sier Heidi.
- Selv om mange kanskje ønsket å bli psykolog fordi ”galskap” alltid har vært fascinerende, er det viktig fra et samfunnsperspektiv at noen også bruker tiden sin på å forebygge psykisk sykdom, sier hun.

Der livet leves

Hun brenner for at psykologer skal bruke mer til på å drive fagformidling om normalpsykologi, og for å gjøre ting på ”en vanlig måte”.
- Av og til vil det være riktig å ta pasienten ut av sitt vante miljø, få en diagnose og gi skreddersydd behandling. Og det er ikke slik at vi henviser færre til spesialisthelsetjenesten enn før. Beskjeden vi får er imidlertid at henvisningene er bedre og mer relevante, opplyser hun.
I langt de fleste tilfellene holder det å ta i et tak der livet leves, i lokalmiljøet. Ved hjelp av enkle spørsmål kan barnet selv ta del i behandlingen sin: Hva ville du forandret på hvis du fikk bestemme alt i hele verden, hva synes du er gøy, hva er det som gjør deg glad/trist? Svarene her kan gi utgangspunkt for intervensjoner som gjør store forskjeller i folks liv.

- Må det alltid en psykolog til?
- Psykologkompetansen hører naturlig hjemme som en del av den tverrfaglige innsatsen for lokalbefolkningens psykiske helse. Jeg mener vi er den yrkesgruppen som har best kunnskap til å kunne gjøre en samlet vurdering hva som virkelig er patologi, og hva som mye mer effektivt kan håndteres som en del av de systemene og relasjonene barnet inngår i.

- Som kommunepsykolog ser jeg kimen til en ny psykologrolle, en som ikke sykeliggjør, som forebygger, normaliserer og avdramatiserer. Og normalpsykologi er jo faktisk en stor del av psykologenes kjernekompetanse. Det er utrolig gøy å jobbe et sted hvor man ser resultater så fort. Det er ofte ikke så mye som skal til for at folk får det mye bedre.

Fakta

Hjelper´n

• Et tverrfaglig team, lokalisert på helsestasjonen, tilbyr lett tilgjengelig psykisk helsehjelp til barn, unge og familier. 0-20 i Ski Kommune.
• Telefontid tirsdag til fredag 12-13.30, inntaksmøte én gang i uk
• +/-5 konsultasjoner
• I 70 prosent av sakene jobbes det parallelt med foreldre, skolen eller barnehagen

Grunnprinsipper for behandling

• De fleste har normale reaksjoner på uvanlige livsbelastninger
• Summen av ringvirkninger er lik effektiv behandling
• Man kan ofte sette i gang tiltak uten å utrede symptomer