I dag er hovedvilkåret for å bruke tvang, at pasienten har en alvorlig psykisk lidelse (les: psykose). I NOU 2011:9 ”Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet – Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern” foreslår Paulsrudutvalget en unntaksbestemmelse som vil gjøre det mulig å innlegge akutt selvmordstruede pasienter som ikke lider av alvorlig psykisk lidelse, til tvungen observasjon i inntil tre dager.

Det antas at kortvarig innleggelse kan dempe selvmordstruende kriser hos pasienter med personlighetsforstyrrelse, depresjon eller annet som ikke er ”alvorlig psykisk lidelse”.

Gå til Psykologforeningens høringssvar.

Virksom behandling

Det er gode grunner for at utvalgets forslag ikke bør få gjennomslag: I praksis vil mange av de som omfattes av Paulsrudsutvalgets forslag være pasienter med alvorlig personlighetsforstyrrelser hvor kronisk suicidalitet er en del av bildet. Deres situasjon vil bedres i svært liten grad ved tvangsinnleggelse. For disse pasientene finnes imidlertid god og virksom behandling hvor hjelp til å ta ansvar står sentralt. Det er ressurskrevende, men det virker. Tvang i denne sammenhengen vil ofte virke mot sin hensikt.

Fryktkultur

Det har lenge vært en tverrpolitisk og faglig målsetting å redusere bruk av tvang når det finnes gode alternativer. Paulsrudutvalgets forslag om en utvidelse av tvangsbestemmelsene til også å omfatte selvmordstruede, vil bidra til det motsatte: Trykket kan være betydelig fra pårørende og nettverk som forståelig nok ønsker hjelp til sine kjære. En unntaksbestemmelse fra hovedvilkåret gjør at man i mange tilfeller vil mangle den støtten i lovverket som man trenger for å unngå tvangsinnleggelse.

En slik bestemmelse vil kunne danne grunnlag for rettslig forfølgelse av helsepersonell som ikke tvangsinnlegger, og som opplever at pasienten senere begår selvmord. Slik kan det oppstå en fryktkultur der man bruker tvangsinnleggelser for å være ”på den sikre siden”.

Omfattende kontrolltiltak

Cirka 70 prosent av de som tar livet sitt, har varslet det før selvmordet finner sted. Men langt de fleste varsler om selvmordsplaner er ”falsk alarm”. Selvmord er derfor ekstremt vanskelig å forutsi, og vi må spørre oss om ikke kostnaden blir for høy. Blir forslaget gjennomført, måtte vi ha iverksatt svært omfattende tvangs- og kontrolltiltak overfor alle som hadde gitt tydelige varsler om selvmord.

Resultatet ville ha blitt mer feilaktig tvangsbruk i de tilfellene hvor varslet ikke ville ende i selvmord, og en samfunnsutvikling de færreste av oss ville ha omfavnet, på samme måte som de færreste av oss ville ha akseptert ubegrenset overvåkning for å forhindre ethvert terrorangrep.

Andre punkter i høringssvaret:

• Psykologforeningen ser det som en del av et grunnleggende etisk samfunnsansvar å ivareta de som på grunn av alvorlige psykiske lidelser, ikke er i stand til å ivareta egne interesser, om nødvendig med tvang. Psykologforeningen støtter derfor utvalgets anbefaling om å opprettholde hovedvilkåret som avgrenser psykisk helsevernloven til å gjelde mennesker med alvorlige psykiske lidelser.
• For å sikre pasienter best mulig vern, anser Psykologforeningen det som nødvendig å opprettholde behandlingsvilkåret.
• Psykologforeningen gir prinsipiell tilslutning til forslaget om at det ikke bør være mulig å iverksette tvangstiltak hjemlet i behandlingsvilkåret hvis pasienten har beslutningskompetanse. Krav om fravær av beslutningskompetanse kan imidlertid ikke innføres uten at man har kriterier som gjør det mulig å gjennomføre slike vurderinger i en praktisk klinisk hverdag.