Tidligere hendte det at mennesker ble bergtatt av de underjordiske. Det var i alle fall den godtatte forklaringen når unge gjetergutter og seterjenter plutselig ble borte. Da ringte bygda med kirkeklokkene for å få dem ut av fjellet, og de lette etter dem for å føre dem tilbake. De gjorde det av hensyn til de som var blitt borte, men også fordi samfunnet trengte alle hendene og alle hodene, og ikke hadde råd til å miste god arbeidskraft.

Vi trenger også alle hendene og alle hodene. Det blir flere eldre i Norge. Hvis vi skal ta vare på dem på en god måte, samtidig som resten av samfunnet skal fungere, trenger vi all tilgjengelig arbeidskraft. Vi tror ikke lenger på underjordiske, men vi er i en situasjon hvor vi som samfunn stadig mister ungdom, ikke til huldrefolk, men til sykdom. Tall fra Nav viser at den raskest voksende gruppen uføre er unge under tretti år – og svært mange av disse blir uføre på grunn av milde til moderate psykiske lidelser. Plager som kunne vært forebygget og behandlet, ved hjelp av tidlig, lokal, og tverrfaglig innsats.  

Samordning mellom fastlege og kommunepsykolog har vært prøvd ut, med gode resultater, mange steder i landet. I mars var deltagere fra 16 primærhelseteam samlet i Oslo. Flere av dem kan fortelle om gode erfaringer og gode resultater med tverrfaglige team hvor lege, psykolog, fysioterapeut og sykepleier samarbeider om å gi gode tilbud til befolkningen. Noen av resultatene av et slikt samarbeid er for eksempel tidligere oppdagelse og rask behandling av psykiske lidelser, bedre tverrfaglig hjelp til de med sammensatte og varige plager, og bedre vurderinger av når det er nødvendig å henvise til spesialisthelsetjenesten.  

For det er selvfølgelig ikke bare unge og voksne med milde og moderate vansker som trenger at helsepersonell samarbeider. Dette er enda viktigere for personer med sammensatte vansker, som skrøpelige eldre, personer med rusavhengighet, personer med nedsatt kognitiv funksjon, personer med alvorlige psykiske lidelser og de med kroniske og sammensatte helseplager – mennesker som ofte i liten grad selv etterspør helsetjenester, og som ofte får et dårlig tilbud i helsevesenet.  

For det enkelte mennesket i en vanskelig situasjon, kan et slikt samarbeid være avgjørende og livsendrende. Samtidig er dette er også god samfunnsøkonomi. Personer med langvarige og sammensatte vansker vil ofte ha stadige tilbakevendende kriser, og det vil gjerne oppstå nye problemer, fysisk, psykisk og sosialt. Hvis disse kan få tilpasset og rask hjelp lokalt når nye problemer oppstår, kan man forhindre at krisene utvikler seg til større, og langt mer belastende og ressurskrevende tilstander. Men for å få til dette, trengs det endringer.   

Til tross for at kommunene er lovpålagt å ha psykologkompetanse i helsetjenesten, er det én av fem kommuner som ikke har tilknyttet psykolog. Flere andre kommuner deler på én psykolog, eller har psykolog tilknyttet utelukkende via digitale løsninger.

Samtidig vet vi at mange psykologer i kommunen opplever oppgavene som overveldende, og at det er dårlig definerte arbeidsoppgaver. Det er også store forskjeller mellom kommunene – noen kommuner har først og fremst tilbud til barn og familier, andre tilbyr rask psykisk helsehjelp til voksne. Svært få arbeider med eldre, eller med personer med sammensatte og alvorlige vansker.

Det er derfor en viktig oppgave for NPF å fortsette å arbeide for et godt psykisk helsetilbud i kommunene, og for gode arbeidsforhold for psykologer i kommunen. Det betyr blant annet bedre finansieringsordninger, at kommunene blir flinkere til å rekruttere og beholde psykologer, at arbeidsoppgaver blir tydeligere organisert, at vi får gode og nyttige systemer for samhandling, og gode og hensiktsmessige systemer for registrering av arbeid.