Det har avfødt både en trykkfersk bok og en nasjonal konferanse som skal bygge bro mellom traumefeltet og psykosefeltet.

Kjersti Karlsen vil ha barn med alvorlige psykiske lidelser frem i lyset. Hun vil ha oss til å skjerpe blikket for å kunne oppdage de tidlige psykosetegnene, korte veien til behandling og bygge bro mellom fagfelt som kan gjøre vondt verre om utøverne blir sittende på hver sin tue. I juni er hun vår Hedersgjest.

Summen av tegn

Kjersti Karlsen. Foto: Gyldendal Akademisk

Utgangspunktet hennes er neppe kontroversielt: Kunnskapen om barn og unge med psykoser er sparsom. Det fins ikke flust med gode prevalensstudier. Fordi barn og unge utvikler seg hele tiden, er symptombildet mer uklart enn hos voksne. Både for nære omsorgspersoner og andre som omgås barn og unge til daglig, kan det være vanskelig å skille mellom vanlige ungdomsutfordringer og tegn som i sum tyder på psykoselidelse.

Foreldre ønsker å normalisere og har ikke stort sammenlikningsgrunnlag å bygge eventuelle mistanker på. At tegnene i tillegg ikke er umiddelbart observerbare, gjør det ikke enklere og bidrar til at psykoselidelser i mange tilfeller oppdages for sent.

– Tidlige faser av alvorlige psykiske lidelser vil ofte komme til uttrykk i form av udifferensierte symptomer, noe som også bidrar til vansker med diagnostisering, påpeker Karlsen.

Dypt tragisk

Hun sier det er dypt tragisk for dem som kunne ha fått god hjelp av effektiv behandling.

– Vi har simpelthen ikke tatt barn og unge med alvorlige psykisk lidelser alvorlig nok, sier hun.

Etter drøye 12 år i bransjen, i sengepost og ved TIPS Sør Øst kompetansesenter for tidlig intervensjon ved psykoser, er hun klar for å oppsummere og dele sine erfaringer. I «Alvorlige psykiske lidelser hos barn og ungdom», ta hun mål av seg til å tette noen kunnskapshull. Boka, som er den første i sitt slag her på berget som retter seg mot en allmenn målgruppe, lister blant annet opp noen tidlige tegn på psykose. Det er når vi forholder oss til disse tegnene enkeltvis vi har lett for å gå oss bort i feiltolkninger. Derfor må psykose forstås som et «knippe symptomer», skriver hun.

– Ser vi dem ikke i sammenheng, kan de enkeltvis lett tolkes som logiske ut ifra sammenhengen de oppstår i. 

Brobygger

Dette mener hun at også kommunepsykologer bør være spesielt oppmerksomme på.

– Psykiske lidelser synes ikke utenpå. Det gjør at vi må tørre å snakke med de unge ved mistanke. Tørre å spørre og ta dem på alvor når de endrer atferdsmønster, er triste, eller om de mer direkte uttrykker selvmordstanker eller liknende, sier hun.

Vi har henne på tråden dagen før åpningen av den internasjonale konferansen Trauma, Dissociation and Psychosis som arrangeres på kulturhuset Kilden i Kristiansand 3. – 5. juni. Karlsen er en av initiativtakerne. Tanken bak arrangementet, der psykose og traume- /dissosiasjonsfeltet møtes, ble født for to år siden da Karlsen hørte en traumespesialist beskrive sine pasienter på samme måte som hun ville ha beskrevet sine egne psykosepasienter.

Les om andre hedersgjester.

Traumer i bagasjen

– Dette er fagområder der fenomener, begreper og diagnoser blandes sammen. For eksempel er det kjent at en stor andel med alvorlige psykiske lidelser også har traumeerfaringer i bagasjen, at traumatiserte kan ha psykosenære opplevelser og at traumeutsatt barn kan hallusinere. Dette gjenspeiles imidlertid ikke i diagnosemanualene. De risikerer i verste fall å henge 15 år etter utviklingen, tilsvarende tidsintervallene mellom hver gang manualene oppdateres.

I mellomtiden må praksisfeltet og forskningsmiljøene sette hverandre i stevne for at vi som skal hjelpe barna, er á jour. Det er det vi forsøker på i Kristiansand i denne uken, opplyser Karlsen.

Det nytter

Hun er ikke vanskelig å be når vi etterspør eksempler på alvorlig syke barn og unge som har fått gode liv på grunn av god behandling.  Det er det mest fascinerende ved dette feltet, ifølge vår hedersgjest: Selv for dem med de mest alvorlige tilstandene, kan det være mulig å snu livet.

– Det gjøres mye godt arbeid i psykisk helsevern for barn og unge. Vi ser at innsatsen nytter, og det gjør dette til svært meningsfullt arbeid.

 – Men vi risiker å gjøre vonde verre uten nære forbindelseslinjer mellom de ulike fagfeltene: Unge som ikke har behov for det, kan gis antipsykotika med det det innebærer av alvorlige bivirkninger. De som virkelig trenger medisiner, kan glippe unna hvis vi misforstår symptomene.

 – Derfor er det helt åpenbart for meg at vi må møtes, sier hun. 

Emneord:  barn og unge  ,  spesialisthelsetjenesten