I Stortinget 17. november kunngjorde en gledesstrålende statsminister Jens Stoltenberg at ventetiden i psykisk helsevern for barn- og ungdom har gått ned det siste året fra 76 til 74 dager. Enda gladere blir han kanskje når han hører om to kommunale barn- og ungdomspsykologer som leverer psykiske helsetjenester i en fullstendig køfri sone.

To tydelige eksempler

4700 barn og unge med psykiske problemer fikk ikke behandling innen lovet frist i fjor. De representerte et mangfold av problemer, noen svært alvorlige. Som psykologer i førstelinjen vet vi imidlertid at det er mulig å etablere lett tilgjengelige psykisk helsehjelp som løser problemer før de biter seg fast og blir til alvorlige psykiske lidelser. For noen svært få, så alvorlige at tvangsbehandling er nødvendig i voksen alder.

Her er to eksempler: Lars i femte får akutt vondt i magen og hyler av smerte. Fastlege og sykehus mener det er blindtarmen, men en kritisk kirurg får forhindret operasjon. Lars nekter å gå på skolen. Rektor ringer kommunepsykologen, og familien får time noen dager senere. Etter bare to samtaler er han tilbake i klassen. Lars har panikkangst og trengte hjelp til å forstå hva han kunne gjøre med det. Samtidig får foreldrene kunnskap om hvordan de kan være gode støttespillere for sønnen.

Silje i tiende skulker, er negativ, har endret utseende totalt og står i fare for å stryke i alle fag. Hos kommunepsykologen kommer det frem at hun har vært utsatt for grov voldtekt på fest. Dette har hun ikke fortalt til noen. Silje jobber målrettet sammen med kommunepsykologen og viser bedring etter få timer. Hun får ekstraundervisning de tre siste månedene før eksamen. Fra å stå i fare for å stryke i matte, presterer hun en solid treer, og hun kommer inn på den skolen hun ønsker seg.

Hadde Lars og Silje vært avhengige av å vente på et tilbud i andrelinjen (garanti om maks ventetid på tre måneder for et tilbud i spesialisthelsetjenesten, men enda lenger ventetid i virkeligheten) er det ikke vanskelig å forestille seg at belastningen på dem selv, familie og skole kunne ha blitt mye tyngre og risikoen for et alvorligere sykdomsforløp langt større. Men her er en god nyhet til våre folkevalgte: Fire timer er gjennomsnittet i kommunale behandlingstilbud. Ofte vil disse fire timene være nok.

Åtte prosent

Om lag åtte prosent av barn og unge har en diagnostiserbar psykisk lidelse. Vi vet at psykiske lidelser går ut over trivsel, læring og samvær med andre og kan sette varige spor: Mellom 25 og 40 prosent har symptomer som varer i mange år, og som i verste fall ender opp i uførhet og et livsopphold prisgitt trygdeytelser.

Samhandlingsreformen gir oss en historisk mulighet for å tenke og realisere nye tanker om psykisk helsehjelp. Vi trenger et hjelpetilbud som er løsrevet fra den medisinske forståelsen av psykiske lidelser og som ikke forutsetter en medisinsk diagnose før du er kvalifisert for hjelp, slik som i spesialisthelsetjenesten.

I forslaget til ny kommunal helse- og omsorgslov blir det gjort klart at kommunene i fremtiden forventes både å skulle forebygge, utrede og behandle psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Men tiltakene i loven er ikke i tråd med behovet. Godt hjulpet av opptrappingsmidler og stimuleringsmidler fra helsemyndighetene har mange kommuner satset målrettet på å utvikle lett tilgjengelige tjenester med høy kompetanse. Men så lenge kommunene ikke har lovfestet plikt til å yte disse tjenestene er det kommunale tilbudet sårbare for kutt. Kvaliteten på hjelpetilbudet blir avhengig av hvilken kommune du bor i.

Bør lovpålegges

I dag er vi i overkant av 200 psykologer ansatt i helse- og sosialtjenesten i førstelinjen. Det er i gjennomsnittet under en halv psykolog i hver kommune. Til sammenligning er det om lag 4500 fastleger og nesten like mange fysioterapeuter. Vi vil oppfordre til en folkeaksjon for å endre denne situasjonen. Kunnskap om effektiv psykisk helsehjelp må omsettes i et krafttak for å bygge opp robuste, stabile tjenester i kommunene. Behandlingskompetanse bør være lovpålagt. Én psykolog per tredje fastlege, er ikke noe urimelig krav.

Lars og Silje skal ha selvsagt rett til kompetent hjelp i kommunen. Det samme skal den nybakte mammaen som skammer seg fordi hun ikke opplever morsfølelse, og bestefar som virker nedfor og sover dårlig men bare tilbys sløvende medisiner. Som kommunepsykologer kjenner vi alle disse menneskene, og vi vet at vi kan hjelpe dem.