I dag ble den første delrapporten i evaluering av pakkeforløp for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) presentert. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet og ser på fagfolks erfaringer med pakkeforløp det første året.  

• Les hele rapporten her

Sentrale funn er at mange opplever at pakkeforløp fører til økt negativt arbeidspress og mer tid på administrasjon. 

Fagsjef i Psykologforeningen, Åste Herheim, sier dette er alvorlige funn og i tråd med tilbakemeldinger fra medlemmene.

– Samtidig vet vi at arbeidspress handler om flere faktorer enn pakkeforløp.  I 2019 spurte vi psykologer i spesialisthelsetjenesten om de klarer å gi pasientene det de trenger. 2400 psykologer oppga at vilkårene for å yte god behandling er under sterkt press. Behandlerne har ikke nok tid til å gi god utredning og behandling, samhandling eller behandle samsykelighet. Pasienter må skrives ut før de er ferdigbehandlet, for å gi plass til nye, sier hun.

Ifølge Herheim er årsakene til dette sammensatt, og skyldes ikke bare innføringen av pakkeforløp. Både aktivitetskrav, koding og kravene om mindre ventetid og færre avslag går ut over pasientbehandlingen. 

– Vi skulle gjerne sett at helsemyndighetene så på hva som samlet sett er barrierer for kvalitet i tjenestene. Dette vil også kunne gi et mer nyansert bilde av hvordan pakkeforløpene virker og hvilket potensiale de kan ha.  

Pakkeforløp er ikke nok for løse problemene i psykisk helsevern 

Innføringen av pakkeforløp for psykisk helse og rus ble varslet allerede i 2015. Målet var å møte fem ulike pasientbehov: bedre bruker- og pårørendeinvolvering, mer sammenhengende og koordinerte pasientforløp, redusert ventetid, redusert uønsket variasjon og bedre somatisk helse og levevaner.  

– Utfordringene som ble beskrevet da var godt kjent, sier Herheim. Det er urealistisk at pakkeforløpene alene skal løse disse sammensatte og komplekse problemene. 

Hjelpen må tilpasses hvert enkelt menneske 

Psykologforeningen har de siste fem årene jobbet for å skape rom for variasjon innenfor pakkeforløpene. 

– Hvis pakkeforløp skal bidra til bedre kvalitet i tjenestene, må de speile både faglig kompleksitet og erkjennelsen av at pasienter er unike individer. Diagnoser  kan ofte gi et forenklet bilde av hjelpebehovet. To mennesker som har samme diagnose kan trenge helt ulik behandling. Pasienter som har samsykelighet er et annet godt eksempel. Vi vet at mange pasienter i psykisk helsevern oppfyller diagnosekriterier for flere psykiske lidelser samtidig. Det er først når pakkeforløpene kan tilpasses behovene også til disse pasientene at vi kan si at de er noe mer enn et kvalitetsmessig minimum, sier Herheim. 

Implementeringsutfordringer 

SINTEF-rapporten viser at tjenestene mener de har manglet nødvendig implementeringsstøtte i løpet av dette første året. Fagsjefen understreker at dette er noe helseminister Bent Høie bør ta på største alvor.  

– For at potensialet for pakkeforløp skal kunne hentes ut er det en forutsetning at ressurser for god implementering kommer på plass. Det kan godt være det er muligheter i pakkeforløpene som ikke er oppnådd fordi ressursene som kreves for å implementere det ordentlig mangler.  

– Dette innebærer å sørge for at  informasjon og veiledere er tilgjengelig, datasystemene er gode nok og at tilbakemelding av styringsdata fungerer slik det er ment. Implementering av nye arbeidsformer tar tid og vil alltid kreve lavere drift under en innføringsperiode. Ved innføringen av pakkeforløpene i 2019 var tjenestene allerede under press på grunn av krav som reduserte ventetider og avslagsrater. Vi tror dette har gitt helseforetakene en enda tøffere jobb med implementeringen.   

Mangler pasientenes mening 

Denne rapporten er kun første del av evalueringen. Brukere og pårørendes opplevelse av kontakten med tjenestene skal undersøkes i neste delrapport som kommer i løpet av 2020-2021.  

– Det at pasientene enda ikke er blitt spurt gjør at vi egentlig ikke vet om pakkeforløpene har bidratt til «pasientens helsetjeneste», sett fra deres øyne.