I nesten fire tiår har Rune Frøyland kjempet viktige kamper for norske psykologer. Denne høsten trer han av som visepresident. Med seg tar han et æresmedlemskap i foreningen.
— Det har vært mange motivasjoner for jobben i Psykologforeningen, sier Rune Frøyland selv.
69-åringen er mest takknemlig for å ha hatt muligheten til å gjøre en forskjell.
Rune Frøyland er en opptatt mann med dagene fylt av styremøter og avtaler. Flaks for oss er det at han også unner seg noen hytteturer, slik at vi kan slå av en prat på nett der han befinner seg ved sjøkanten på Askøy ved Bergen.
Ung, motivert og i sin første jobb som psykolog, ble han tidlig revet inn i fagforeningsarbeidet i 1980.
— Jeg hadde fått jobb i PP-tjenesten hvor jeg hadde en sjef som trodde han kunne bestemme hva som helst. Dette undret jeg meg over, og ble med i et møte for skolepsykologer, forteller han.
— Det var i en brytningsperiode: Skolepsykologene ville ut av psykologforeningen. Men jeg var jo helt ny og ville være med!
I 1982 ble Rune valgt inn av skolepsykologene i lønnsutvalget i Psykologforeningen. Og med det var det gjort — siden den gang har han vært tillitsvalgt i Norsk psykologforening.
— Fagforeningen kom og tok entreprenørskapet mitt, sier Rune med et smil.
— Hva er du stolt av å ha fått til gjennom årene?
— Det begynte jo på 80- og 90-tallet med å endre definisjonen av det som den gang het spesialpsykolog. Det var veldig mye kamp i foreningen om det.
Rune forteller videre om at denne definisjonsendringen førte til at psykologspesialiststillingen ble opprettet i 1996.
— Da økte psykologenes lønn med 30% det året. Så den endringen av stillingsstruktur og stillingstittel er jeg veldig fornøyd med, og den er jeg veldig stolt av.
Fornøyd er han også med at han fikk Psykologforeningen inn i Akademikerne i 1998 — hvor han for øvrig har ledet forhandlingsutvalget, Akademikerne helse, i hele 17 år. Nå er han gjenvalgt som nestleder for de neste to årene.
— Det var noe motstand, men gjennom et ekstraordinært landsmøte på Geilo vedtok vi å slutte oss til dette fellesskapet.
Gjennom årenes løp har Rune har gjennomført mye, og har mengder av arbeid å være stolt av. Han forteller ivrig om det solide apparatet av lokale tillitsvalgte i sykehusene, en solid lønnspolitikk, mengder av godt skolerte foreningsmedlemmer, samt reformen for avtalespesialister 1998.
— Det var en veldig trygghet og sikring for de som jobbet med privatpraksis frem til da.
Når vi spør Rune om hvordan det nå føles å tre av, tar han en pause.
— De følelsene har jeg ikke tatt inn over meg helt ennå.
— Jeg føler jo at jeg overlater en ganske trygg foreningspolitikk. Men jeg er samtidig utrygg på perioden fremover for norske psykologer.
Han utdyper:
— Det er nedskjæringer i budsjetter, økonomiske nedgangstider, og ikke minst et stort press på psykologer i psykisk helsevern. Det er stor fare for utbrenthet og at psykologer søker seg til andre sammenhenger. Og vi ser jo rundt omkring at det bygges ned fagmiljøer.
— Å lage strategier for å motvirke denne utviklingen skulle jeg gjerne vært med på.
— Hva håper du at Psykologforeningen setter søkelys på fremover?
— Det er særlig to ting: For det første er det arbeidssituasjonen for de yngste psykologene og det presset som de står overfor. Og så er det utviklingen av avtalespesialistsystemet som er under kraftig omlegging.
Rune vektlegger at de fleste psykologer først og fremst ønsker gode rammevilkår for å utøve faget sitt. Dette er sentralt for fagforeningens arbeid, og viktig å ha med seg fremover.
— Jeg sitter nå og leser Den tause pasienten. Der skrives det at du ikke kan drive terapi i et hus som brenner. Og sånn er det nå i psykisk helsevern i det offentlige. Det brenner.
Etter nær 40 år går altså foreningens «grand old man» ut av tillitsvervenes rekker i foreningen. Vi spør Rune om han har noen råd til sine etterfølgere. Først sier han nei, at han helst ser fremover og ikke dveler ved det som har gått skjevt. Men så har han noe å si likevel:
— Jeg råder foreningens sekretariat og sentrale tillitsvalgte til å lytte til de nye sektorutvalgene som vi lager gjennom den nye organisasjonsmodellen.
— Men det er jeg også sikker på at sekretariatet vil gjøre. Vi har et solid sekretariat med stabile ansatte, og som har så sterk lojalitet og integritet i forhold til psykologenes interesser. Det er skikkelig gøy å se! Det er også en ting vi har bygget opp gjennom mange år.
Rune er tydelig på at det å gjøre et godt arbeid er viktigere for ham, enn skryt.
— Den største æren er å ha fått lov til å drive lønnspolitikken i Psykologforeningen i snart 40 år. Ingenting kan måle seg med å ha fått lov til å gjøre det.
— Men det er veldig hyggelig å motta æresmedlemskapet, for jeg tenker at da betyr det at det har skjedd noe gjennom disse 40 årene som psykologene setter pris på. Da tar jeg det som et tegn på at psykologer setter pris på hva som har skjedd med yrket og profesjonen i min tid.
— Og det betyr jo også at jeg kan være med på landsmøtet og i andre sammenhenger fremover, legger han fornøyd til.
Det har gjennom Runes lange foreningskarriere vært mange motivasjoner for arbeidet han har nedlagt.
Da datteren på begynnelsen av 2000-tallet selv begynte på studier for å bli psykolog, ga det ham et personlig oppsving i arbeidet.
Og interessen for psykologi har vært en klar drivkraft helt siden det første engasjementet på 80-tallet:
— Størst av alt har jo dette vært min måte å utøve faget mitt på som sosialpsykolog. Det har vært en spennende reise.
