Men er stadig like brennende opptatt av viktige spørsmål som angår foreningen og dens fremtid. 8. april, markerer han dagen med arrangementet ”Mimring om fremtiden” på Oslo Militære Samfund.  Sentrale medarbeidere gjennom et langt yrkesliv skal drøfte hva som ligger foran oss. Mannen nekter å bli pensjonist og er vår hedersgjest i april!

– Boken om mitt liv utkommer aldri, men jeg vet hva den skulle hete: ”Menneskene jeg møtte og maten vi spiste”. Jeg mener det viktigste spørsmålet er, hvis man vil oppnå noe: – Skal vi gå ut og spise? Skal man oppnå kontakt må man dele et måltid.

Det må ha blitt mye god mat. For psykologenes tidligere leder, generalsekretær og nå æresmedlem gjennom flere år, Sverre L. Nielsen, er mannen som aldri gir seg, og som trygt kan si han har vært med på mange seire. 

Slaget mot Gudmund Hernes

– Jeg er stolt av at vi har profesjonsstudier i psykologi ved fire universiteter, og et fag og en profesjon med en status og anerkjennelse ingen andre land har maken til. Akkurat det er det ikke så mange som vet her i landet – men at vi vant slaget mot Gudmund Hernes i -93/94 , og fikk gjennomslag for å beholde profesjonsstudiet, med akademi og klinisk praksis kombinert, var en viktig milepæl for norske psykologer, og dermed også for samfunnet vårt, sier han. 

Han har forsøkt å pensjonere seg flere ganger, både ved fylte 67 og ved de 70, men er fortsatt yrkesaktiv i foreningens tjeneste. 

Som han sier: – Vi har en generøs ledelse, som fortsatt ser ut til å ville bruke meg. Så lenge noen vil benytte kompetansen min og jeg føler at jeg har noe å by på, fortsetter jeg. Lukter fort sagmugg, og er så stolt av å kunne jobbe for Psykologforeningen. Vi er på god vei med så mye som det er morsomt å være med på, sier han. 

Akkurat i disse dager er det travlere enn på lenge: Sverre er nyss hjemkommet fra New Zealand. Han leder en arbeidsgruppe som består av 11 personer fra alle kontinenter. Gruppa har ansvar for det bredt anlagte globale prosjektet ”International Project on Competences in professional Pscychology”.  Prosjektet har tatt mål av seg til å utarbeide et dokument som skal identifisere hvilken kunnskap og hvilke ferdigheter en hvilken som helst psykolog i verden må ha som et minimum. Kompetanse som er like nødvendig for en maori på New Zealand, en lokal psykolog i Shanghai, en ugander i Kampala, Uganda og en kommunepsykolog på Nøtterøy i Norge.

Gå til intervju med andre hedersgjester.

Høydepunkt

– Dette prosjektet er  rett og slett et høydepunkt i mitt yrkesliv.  Vi har en referansegruppe på 250 fagfolk fra hele verden. Målet er at vårt arbeidsdokument blir  vedtatt i Yokohama i 2016. Vedtaket derfra vil bli stående som en internasjonal erklæring. Den vil kunne fungere som støtte for nye nasjoner når det skal legges til rette for psykologutdanning.  Ulike kompetansekrav hindrer mobilitet, og gir verdens befolkning ulike kvalitetssikrede tjenester. Jeg opplever dette som et betydningsfullt og viktig arbeid. 

I pinsen er Oslo sete for en internasjonal kongress for arbeids- og organisasjonspsykologi: Respectful and effective leadership in turbulent times . Og Sverre Nielsen er travelt opptatt med arrangementet. Hans erfaring kommer til god nytte for Psykologforeningen , som har påtatt seg vertskapsrollen på vegne av EAWOP, European Association of Work and Organizational Psychology.  

– Det har vært en tendens til at vi har vært for klinisk opptatte . Vi er nok langt på vei blitt oppfattet som en forening for kliniske psykologer. Men arbeids- og organisasjonspsykologi er et viktig fagfelt. Vi må opprettholde kompetansen . Her er dessverre mange sjarlataner, ikke minst på test-feltet.  Kunder og arbeidstakere blir rett og slett ofte lurt, dessverre. De blir utsatt for dårlige tester. Her jobber vi for å sikre kvalitet! 

Og fremtiden? Det er den som er tema i Det militære Samfund.

Les intervjuet som Psykologtidsskriftet gjorde med Sverre L. Nielsen i 2007 .

En ulykke

Nå mener Sverre at det er på høy tid at Psykologforeningen viderefører diskusjonen om de master-utdannede som ble behandlet på landsmøtet i 2010.

– Jeg er bekymret for Psykologforeningens forhold til mastersaken i dag. Det var en ulykke at man gjorde den til et spørsmål om medlemskap. Vi burde i stedet ha hjulpet mastere og myndigheter med en tilleggsutdanning. Jeg er redd for at vi er blitt oppfattet som proteksjonistiske. Profesjonen kan ikke stå i første rekke her – det må psykologien gjøre. Profesjonen er bare et middel til å skaffe befolkningen gode tjenester.

I realiteten diskrimineres nå de norske masterutdannede, etter min mening, ved at utenlandsutdannede kan oppnå tittelen psykolog etter klinisk praksis og veiledning her hjemme. Den muligheten har ikke de norske masterutdannende, påpeker han. 

Les om mastersaken i Psykologtidsskriftet.

Sverre Nielsen er ikke redd for å piske i opprørt vann, når han legger til at vi må støtte mastere som gjerne vil bli psykologer, som er gode nok.

– Og hvis denne holdningen truer profesjonsstudiet, er ikke denne god nok, slår han fast. 

Overraskende beskjeden

Han er imidlertid, til bergenser å være, kanskje overraskende beskjeden og ydmyk, når vi kommer inn på hva han er mest stolt av, og han svarer:

– Jeg står på skuldrene til så mange. Psykologforeningen er ikke viktigst, den er bare et middel – til å sikre at befolkningen får kvalitativt gode tjenester, med kompetente, kvalitetssikrede psykologer til samfunnet. Det må vi aldri glemme.