Det sa Helsetilsynets direktør, Jan Fredrik Andresen, under en konferanse for Psykologforeningens foretakstillitsvalgte 18. oktober. Andresen påpekte at spesialistveiledning er en prinsipielt viktig del av helseprofesjonsutdanningene i Norge, enten det dreier seg om skolering av psykologer eller leger.

– Å fravike dette prinsippet ser jeg på med bekymring, sa han. 

Kompetansegap

Veilederne må – ut fra egen kunnskap, egne ferdigheter og erfaringer – vite hva studentene mangler for å kunne fylle kompetansegapet. Dette er kjerneinnholdet i mester-svenn-prisippet som har lange tradisjoner i grunnutdanningen på helseprofesjonstudiene, sa tilsynsdirektøren etter spørsmål fra salen om den såkalte ELTE-saken. 

"

Å fravike dette prinsippet ser jeg på med bekymring

"

Bakteppet er opplæringsprogrammet for studenter med masterutdanning fra ELTE-universitetet i Ungarn, studenter som påbegynte utdanning i psykologi før Helsedirektoratet endret sin godkjenningspraksis høsten 2016. Opplæringsprogrammet skal etter planen iverksettes i november, men stiller ikke krav om at veiledningen skal forestås av spesialist. 

Større pasientautonomi

Det var sjette gang Andresen gjestet Psykologforeningens tillitsvalgte. Hovedtema for årets foredrag var hvordan fagpersonell beste mulig kan forvalte endringene som ble innført i 2017 i Lov om psykisk helsevern. Fra 1. september samme år ble det innført vilkår om at det skal foreligge manglende «samtykkekompetanse» før det kan treffes vedtak om tvungent psykisk helsevern. 

Samtykkekompetanse vil si at pasienten har innsikt i og er i stand til å vurdere konsekvensen av sine valg, etter at tilstrekkelig informasjon er gitt. Formålet er større rom for pasientens selvbestemmelse og redusert bruk av tvang. Dette er svar både på våre egne folkevalgtes ønsker og i tråd med internasjonale trender, uttrykt blant annet gjennom FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). 

Tilsyn med tvangsbruk

Helsetilsynet har til nå ikke foretatt brede tilsyn med tvang som utgangspunkt. Andresen varslet at dette nå vil endre seg

- Vi vurderer å føre et mer synlig tilsyn på dette området. Vektlegging av pasienterfaringer blir et tema når vi skal vurdere den faglige forsvarligheten, sa han.  

Følgende skal være tema når samtykkekompetanse skal vurderes:

• Evnen til å forstå informasjon som er relevant for beslutningen om helsehjelp
• Evnen til å anerkjenne informasjon om egen situasjon, spesielt knyttet til egen lidelse om mulige konsekvenser av ulike behandlingsalternativer
• Evnen til å resonnere og avveie ulike behandlingsalternativer
• Evnen til å uttrykke et valg 

Det er et krav at pasienten åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

– Det skal med andre ord en del til for at samtykkekompetansen bortfaller, påpekte Andresen. 

Han advarte også mot fallgruver. Det er for eksempel ikke slik at pasienter som ikke følger legens råd, har redusert samtykkekompetanse.

Vi må altså i stigende grad tåle at pasienten ikke følger våre foruftige råd. Samfunnet må kanskje vende seg til folk med avvikende atferd i det offentlige rom, sa Andresen 

De foretakstillitsvalgte la ikke skjul på at lovendringene kan skape faglige utfordringer: 

– Vi forventes å oppnå de samme god resultatene uten bruk av tvang. Er det mulig?

– Hvor ofte må samtykkevurderingene gjøres?

– Vil problemene med å vurdere samtykkekompetansen føre til at farekriteriet strekkes, lød noen av spørsmålene fra salene. 

Forhåndserklæringer=dialogverktøy?

Også «juridisk bindende forhåndserklæringer» var tema. Slike erklæringer, som ikke er innført i Norge, skal bidra til å sikre at pasientens tidligere erfaringer og behandlingsønsker tillegges vekt av dem som fatter vedtak om behandlingstiltak.  Erklæringene er tenkt satt opp med tydelige beskjeder om hvilke alternative behandlingstiltak pasienten ønsker i en gitt situasjon. Grunntanken er at en erklæring skal journalføres etter ønske fra en samtykkekompetent pasient, og at den skal være gyldig også i en situasjon hvor pasienten eventuelt ikke lenger er samtykkekompetent.  

Også her er det tydelige utfordringer:

–  Skal en samtykkekompetent person med psykisk lidelse i en god fase kunne bestemme over innholdet i fremtidig behandling,  i en situasjon vedkommende blir syk på nytt og ikke er samtykkekompetent?

– Tilsier ikke helselovgivningens forsvarlighetskrav at vurderinger bør baseres på nåtidsvurderinger? 

Andresen var likevel tydelig på at prinsippene forhåndserklæringer skal ivareta vil vinne økende gjenklang i psykisk helsevern.

– Fravik fra pasientens ønsker, må uansett kunne begrunnes og dokumenteres, sa han. 

Flere av de foretakstillitsvalgte ga uttrykk for at forhåndserklæringer har potensial til å bli et dialogverktøy for å finne en vei videre sammen med pasienten. 

– Forhåndserklæringer kan gi føringer både på hva du ikke vil ha av tiltak, men også hva du ønsker.