Makt og ansvar

Den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet på seksuelle grenseoverskridelser begått av terapeuter, i og utenfor terapirommet. Pressen har belyst flere saker, og vi kan ikke vite om, eller når, nye saker kommer frem i offentligheten. Selv om dette er vondt, er det likevel viktig at disse sakene kommer frem, at vi diskuterer dem, at vi lærer av dem, og at både helsepersonell, pasienter og samfunn vet hvor grensene går, og hva man skal gjøre hvis grensene blir brutt.

Innenfor terapirommet er grensene klare. Det skal ikke forekomme seksuelle relasjoner mellom terapeut og pasient, heller ikke etter at terapien er avsluttet. Hvis dette likevel skjer, er det et klart brudd på lover og retningslinjer, og skal meldes til myndighetene.

Utenfor terapirommet er det flere gråsoner. Terapeuter har selvsagt lov til å innlede forhold, som alle andre mennesker, men vi bør likevel være bevisste den makten vi har i kraft av vår rolle, vår kunnskap og vår innsikt, og hvordan det kan påvirke mennesker i sårbare livssituasjoner. I våre etiske retningslinjer står det at i sosiale situasjoner hvor vi tydelig oppfattes som terapeuter, gjelder de etiske reglene, for eksempel taushetsplikt. Dette handler imidlertid ikke bare om taushetsplikt, men også om andre forhold, inkludert seksuelle relasjoner.

Makt handler selvsagt ikke bare om seksualitet, men også om alle de andre typene makt vi har, og som vi skal bruke, men ikke misbruke. Det handler om konkret maktutøvelse, som gjennomføring av tvungent psykisk helsevern, attester, rapporter, diagnostisering, vurderinger i barnevernssaker og mye annet. Og det handler om den indirekte maktutøvelsen som kan ligge i definering av situasjoner og personer og i vurdering av hva som er relevant og irrelevant. For å nevne noe. Dette er komplisert, og det er naturlig at vi trår feil innimellom, særlig der grensene er uklare og gråsonene mange. Derfor er det viktig at vi diskuterer makt, avmakt og maktutøvelse i alle relevante situasjoner når vi møtes som kollegaer.

Jeg vil også minne om kollegastøtteordningen, og fagetisk råd, som kan kontaktes av psykologer som trenger råd og bistand knyttet til egen yrkesutøvelse.

I Psykologforeningen sentralt er vi selvsagt også opptatt av disse temaene. Vi har allerede sørget for å få ut relevant informasjon til ulike målgrupper om regler for seksuell kontakt mellom psykologer og klienter. Mer informasjon er under utarbeidelse, til ulike målgrupper, både psykologer og ikke psykologer, og knyttet til ulike tema og problemstillinger. Vi vurderer også fortløpende om det er behov for justeringer i spesialistutdanningen eller i kravene til vedlikehold. Dette er vårt ansvar, og det skal vi ta på alvor.

Men vi klarer ikke dette arbeidet alene. For å forebygge overgrep og maktmisbruk er vi avhengige av at dette blir et naturlig tema for psykologer. At vi tør tenke at overgrep kan skje, også på vår arbeidsplass, og blant våre kollegaer, og at vi tar opp temaet både generelt og forebyggende, og i situasjoner hvor vi blir særlig bekymret. At vi lytter til pasienter som forteller om overgrep fra kollegaer, og hjelper dem med å melde fra på en måte som er trygg for alle involverte. Overgrep og maktmisbruk skal ikke skje. Men den eneste måten å forhindre det på, er å innse at det faktisk skjer, og å arbeide sammen for å forebygge, oppdage, stoppe og reparere. Og det er et kontinuerlig, og felles, ansvar.

(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i Tidsskrift for Norsk Psykologforening)