Førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, Tormod Bøe, er tydelig. Han er blant dem i Norge som vet mest om sammenhenger mellom psykologisk utvikling hos barn og variabler som husholdningsinntekt og utdanningsnivå.  Onsdag 14. november var han en av hovedtalerne under Nasjonal nettverksamling for psykologer i kommunene regi av  NAPHA . Arrangementet samlet rundt regnet 350 kommunepsykologer fra hele landet under temaet «Psykisk helse og livskvalitet».

–  Å vokse opp i en familie med lav sosioøkonomisk status kan få en rekke negative følger for psykologiske utvikling. For hvordan vi utvikler oss emosjonelt, intellektuelt og språklig og til syvende og sist for psykisk helse. Det kan forplante seg gjennom generasjoner, sier Bøe til psykologforeningen.no.

"

Materiell knapphet skaper stress, som forplanter seg i samlivet og familien. Det blir lite overskudd til å investere i utviklende aktiviteter

"

Familiestressmodellen

Den bergensbaserte psykologen og forskeren står bak Helsedirektoratets rapport Sosioøkonomisk status og barn og unges psykologiske utvikling – Familiestressmodellen og familieinvesteringsperspektivet, som kom i 2015. Rapporten gir en innføring i deler av forskningen på feltet. Den gjennomgår også teorier og modeller som forklarer hvorfor levekårsvariabler slår ut på barn og unges utvikling og foreslår aktuelle intervensjoner.

Bøe tar blant annet utgangspunkt i familiestressmodellen og familieinvesteringsperspektivet når han skal forklare hvorfor det ene fører til det andre: Materiell knapphet skaper stress, som forplanter seg i samlivet og familien. Det blir lite overskudd til å investere i utviklende aktiviteter. 

Dårligere oppdragerstrategier

–  I noen familier med magre levekår kan det utvikle seg dårligere oppdragerstrategier. Barneoppdragelsen kan få mer preg av disiplin, mindre av varme, sier han.

Han mener det er forståelig: Familier med dårlig råd lever vanskelige liv og må forholde seg til mange små og store problemstillinger. Når belastningene på familiesystemet overstiger mestringskapasiteten er det mye som blir vanskelig, også å være en optimal forelder.

–  Familiens økonomiske situasjon slår rett inn i oppdragelsen, sier han.

Familieinvestering

Selv er Bøe sentral i den såkalte Barn i Bergen-studien . Med utgangspunkt i denne og andre studier, har han sammen med kolleger publisert flere artikler som dokumenterer sammenhengen mellom lavere sosioøkonomisk status og symptomer på psykiske vansker blant barn og unge. Han sier at mønsteret av funn i disse norske studiene i stor grad sammenfaller med utenlandske.

Men det er også mulig å snu en negativ utvikling ved å investere i familiene. Det viser eksempelvis den såkalte Costello-studien : Da fattige familier ble tilført penger, ble barnas atferdsproblemer redusert, gjennom at foreldre fikk bedre betingelser for å gi god omsorg.

–  Mye tyder altså på at politikk nytter for disse familiene. Høyere satser for barnetrygd, gratis barnehager vil kunne være positive forbedringer.

"

 Sammenhengen mellom levekår og psykisk helse er for lite tematisert av psykologer

"

For lite tematisert

Bøe mener sammenhengen mellom levekår og psykisk helse er for lite tematisert av psykologer. Han oppfordrer til et bredere blikk på faktorer som virker inn på den psykiske helsa vår.

–  Hvis økonomisk usikkerhet blir en dominerende faktor i en persons liv, er kanskje ikke samspillsveiledning det første vi må ty til, vi må adressere hele problemkomplekset, påpeker Bøe.

–  Orden i økonomien er jo en del av gulvet i våre liv. Hvis gulvet er råttent, er det fåfengt å pusse opp på loftet, sier han.

Han oppfordrer psykologer i større grad til å samarbeide på tvers av faggrupper. Kanskje kan det å følge pasienten på et møte med NAV være god terapeutisk virksomhet.

• Les om Psykologforeningens hovedsatsingsområde Forebygging for barn og unge .

"

Vi må ikke sende hodet til psykologen, kroppen til legen og familieøkonomien til NAV. Vi må sørge for at tjenestene henger sammen

"

Å stå i komplekse sammenhenger

Bøe tar til orde for koordinert innsats.

–  Vi må ikke sende hodet til psykologen, kroppen til legen og familieøkonomien til NAV. Vi må sørge for at tjenestene henger sammen, sier han.

Kanskje kan erfaringene fra Nye mønstre – trygg oppvekst  i Agder være noe å trekke lærdom av. Der prøvde de ut en ny måte å organisere tjenester på, ved å tilby familiekoordinatorer og «familiens plan» til familier som strever med lav inntekt. Familekoordinatoren er en los som sørger for sammenheng i hjelpeapparatet. Sammen med familien jobber koordinatoren blant annet for at barna deltar i fritidsaktiviteter og sosiale sammenhenger med andre jevnaldrende og at barnas skoleprestasjoner bedres.  Modellen evalueres nå av Universitetet i Agder og Agderforskning.

–  Hva er det som gjør psykologer egnet til denne typen arbeid fremfor sosionomer eller andre yrkesgrupper med treårig helse- og sosialutdanning?

–  Mange av disse sakene er svært komplekse. Og psykologer kan være flinke til å håndtere kompleksitet; se dysfunksjonelle sammenhenger og hva som skal til for å få ryddet opp. Vi tåler ofte å stå i mange ting som er vanskelige samtidig, mener Bøe.

–  Psykologene hører absolutt hjemme i dette arbeidet. Men da må de komme seg opp av stolen og ut av kontoret.