"Kjære medlemmer, kjære kolleger, kjære delegater.

Velkommen til Landsmøtet 2022.

Jeg har sett frem til dette landsmøtet med spenning.

Da jeg sto her og avsluttet Landsmøtet i 2019, hadde jeg klare planer for hva jeg mente foreningen burde ta fatt i de kommende årene, hvordan gå frem med Landsmøtets vedtak og tanker om hvordan vi kunne jobbe for å nå være mål.

Fire måneder senere måtte veldig mange av de planene skrinlegges og vi sto i en pandemi og en virkelighet ingen hadde forutsett. Nå er vi her tre år etter og må regne inn krig i Europa, energimangel og inflasjon som konteksten for vårt arbeid.

Denne konteksten er grunnen til at jeg mener vi bør være utrolig stolte over det arbeidet som foreningen har gjort fra det forrige Landsmøtet og som dette Landsmøtet kan videreføre. Her fortjener alle våre medlemmer som bidrar inn i foreningen, Sentralstyret og vårt eminente sekretariat stor takk for innsatsen som har blitt lagt ned.

Alle våre medlemmer fortjener faktisk honnør. Ikke bare for å ha tatt utfordringene og den belastningen som denne perioden medførte, men for at de hver dag gjør sitt beste for menneskene de møter, til tross for stadige vanskelige forutsetninger. Det mener jeg i stor grad skyldes at våre medlemmer evner å se at menneskene vi hjelper står i de største utfordringene og de største krisene i livet. Psykologer bærer over med vanskelige arbeidsforhold og utfordrende tider fordi de fortsatt setter sitt ønske om å hjelpen først. Det gjør meg stolt over å representere oss.

Selv om vi kan klappe oss selv på skuldrene, så kan vi ikke legge ned arbeidet. Fordi utfordringene vi står overfor nå er større enn på lenge. Prisvekst, pågående krig, økt polarisering, økte forskjeller og en aldrende befolkning kombinert med en pågående og stadig forverrende klimakrise vil sette oss og vår velferdsstat på prøve.

Denne prøven vil bare vårt samfunn bestå dersom vi alle evner å trekke sammen og enes om løsninger. Det er åpenbart at disse løsningene vil innebære en prioritering og nye måter å løse oppgaver. Det inkluderer også i sektorer hvor vi jobber og spiller en rolle.

Prioritering er en vanskelig øvelse. Det er sjelden man må prioritere mellom en god sak og en dårlig sak. Som regel må man prioritere mellom flere ulike gode saker. Dette er en øvelse vi til stadighet ber myndighetene om å gjennomføre, i form av at psykisk helse må prioriteres høyere etter årevis med nedprioritering.

Det er foreløpig lite som tyder på at dette budskapet blir tatt tilstrekkelig på alvor. Da jeg søkte dette vervet, så uttrykte jeg bekymring over at psykisk helse ble behandlet som et overskuddsprosjekt i Norge, noe man kunne ta tak i når andre oppgaver var ivaretatt. Norge har historisk vært et foregangsland innen psykisk helse, med likestilling i lov, nedbygging av de store psykiatriske sykehusene og arbeid for brukermedvirkning og mot stigma omkring psykisk helse. Vi var ikke i mål, men pila pekte i riktig retning.

Jeg mente i 2019 at man kunne se den negative utviklingen i form av at helseforetakene både nedprioriterte psykiske helsetjenester og samtidig skjøv oppgaver ned på kommunene. Kommunene på sin side bygget ikke opp sine tjenester i tråd med pålagte oppgaver. Resultatet blir et samlet tilbud som ikke møter behovet, langt mindre de utviklingsmulighetene som hadde gavnet samfunnet som helhet.

Bekymringen jeg hadde da for tre år siden, har bare forsterket seg i tråd med at pandemien og en presset samfunnsøkonomi har akselerert utviklingen.

Dette er utfordringsbildet vi står overfor de neste tre årene. Vi må snu denne utviklingen og minne alle på at Norge har tjent godt på de gangene vi som samfunn har inkludert psykologisk fagkunnskap i arbeidsliv, helsetjenester og andre deler av befolkningens liv.

Samtidig som vi skal utfordre myndigheten og samfunnet, håper jeg at vi kan utfordre oss selv.

Evner vi å prioritere? Setter vi noen målsetninger foran andre, gir noen oppgaver forrang? Eller er all psykologisk fagutøvelse like viktig og vårt bidrag i diskusjonen at det må gjøres mer av alt? Jeg mener at vi må i større grad være med på å legge premisser for vår egen fagutøvelse, både for ramme inn og understøtte våre medlemmer til det beste for de som mottar våre tjenester.

Noen vil kanskje mene dette er umulig. At vårt fag er så bredt og mangslungent og at våre medlemmer jobber i så vidt forskjellige tjenester, at man ikke kan definere godt fag. Hvis det er måten man formulerer problemet, så er jeg helt enig. Men jeg mener det er mulig å si noe om hvilke oppgaver som er kjerneoppgaver for psykologer i ulike tjenester: Hvilke oppgaver som er viktige og hvilke som er mindre viktige. Dette krever ikke en definisjon av fagutøvelsen som ligger i disse oppgavene.

Årsaken til at jeg mener vi må utfordre oss selv, er at dersom vi ikke prioriterer, risikerer vi ytterligere at andre prioriterer for oss. Hvis vi skal kunne peke på behovet for våre tjenester og samfunnets behov for fortsatt innsats innen psykisk helse, så må vi kunne ha gode svar på hva samfunnet og tjenestene bør ta tak i først. Det er vårt fag og vi må vise eierskap til det.

Å prioritere er å utfordre oss selv. Og det er krevende. Klarer vi å veie gode hensyn opp mot hverandre? Vi er en sammensatt gruppe, hvor fagfeltet og dets behov ser veldig ulikt ut avhengig av ståsted. Vi har tolv ulike spesialiteter, medlemmene jobber i vidt forskjellige tjenester innen offentlig sektor og privat næringsliv, tilhører minst fem ulike tariffområder og er enten studenter, spesialister, i spesialisering eller autoriserte psykologer som ikke ønsker spesialisering. Vi har ulike politiske ståsteder og bor utover det ganske land. Vi har ulike kjønn, seksualiteter og etnisk bakgrunn.

Er det mest som skiller oss eller forener oss? Jeg mener det sistnevnte. Vi har alle felles at vi kan dette faget og at vi mener kunnskapen faget inneholder er av verdi for vårt samfunn. Vi er også forent i vårt ønske om at denne kunnskapen skal utnyttes til det beste for alle, til å skape et godt samfunn og et godt liv for flest mulig. Så kan våre ulike ståsteder gi uenighet om hvordan vi best jobber mot dette målet. Men vi må ikke miste av syne at vi jobber sammen mot samme mål, fordi alt foreningsarbeid er basert på samhold, solidaritet og evnen til å se hva som er best for helheten.

Likevel tror jeg vi er helt nødt til å anerkjenne forskjellene for å kunne bevare dette samholdet. Vi har lov til å være uenige. Vi har lov til å representere ulike interesser. Det er til og med et gode å få ulike perspektiver i beslutningsprosesser. Men da må vi nettopp ha gode beslutningsprosesser, hvor noen får viljen sin, andre ikke og likevel står vi med samholdet og gode relasjoner intakt. Dette krever inkludering, åpenhet, representativitet og demokrati. Det er så viktig. At vi kan kjempe for våre synspunkter, men til slutt så stemmer man over det. Og noen synspunkter vinner frem.

Slik er det på Landsmøtet og slik er det i Sentralstyret. Dere er som delegater valgt av medlemmene i et geografisk område, eller for studentenes del fra en egen medlemskategori. Men alle er valgt basert på en tillit til at dere kan forvalte interessene til medlemmene dere representerer, samtidig som dere vises tillit til å forvalte helheten av foreningens arbeid for alle medlemmer, for faget og for samfunnet. På samme måte viser dere tillit til Sentralstyret om å ivareta den samme oppgaven mellom Landsmøtene, å forvalte helheten av foreningen til det beste for alle medlemmer, for faget og for samfunnet.

Sentralstyret og jeg mener foreningen trenger en større politisk struktur. Vi trenger aktive lokallag. Vi trenger utvalg som vi kan bruke i politiske spørsmål. Og Sentralstyret ønsker å opprette nye sektorutvalg som representerer tariff- og tjenesteområder. Jeg er sikker på at foreningen trenger det hvis vi skal lykkes med å behandle vanskelige spørsmål. Hvis vi skal tåle uenighet, tåle prioritering, så må vi ha representative organer som gir gode prosesser for at ikke samholdet skal sprekke.

«Når krybben er tom, bites hestene», sies det. Trange tider fører til strid. Vi kan allerede se tendensene til dette- i samfunnet, i tjenestene, i den internasjonale politikken.

Jeg mener at i slike tider så har samfunnet behov for at noen går foran. Og jeg mener at vi er blant de som ikke bare kan gå foran, ikke bare kan bør foran, men blant de som må gå foran. Fordi et samfunn som neglisjerer den kunnskapen vårt fag sitter på, risikerer å komme til kort i møte med de fundamentale utfordringene vi står overfor.  

Det vil kreve mye av oss. Det vil kreve at vi viser samhold. Det vil kreve at vi viser mot. Det vil kreve iherdig, standhaftig og langsiktig arbeid. Det vil kreve at vi viser konstruktive løsninger uten å fire på våre prinsipper og vårt fag. Det vil kreve at vi ikke mister av synet vårt mål om å bidra til å løse disse utfordringene ikke bare til det beste for våre medlemmer, ikke bare til det beste for vårt fag, men til det beste for hele samfunnet.

I Psykologforeningens lokaler henger det et brev fra Harald Schjelderup hvor han innkaller til stiftelsesmøtet for denne foreningen, datert 22.03. 1934. Foreningen ble stiftet 16 april samme år. På 88 år har vår forening og vår profesjon blitt bygd fra ingenting til nær 11.000 medlemmer med betydelig ansvar og makt. De årene har også inneholdt betydelige utfordringer. Vi nyter godt av det motet, det klarsynet og det samholdet som våre forgjengere viste i møte med motgang. Og nå er det vår tur. Jeg håper vi omfavner den muligheten. Og den muligheten starter nå, når vi staker ut kursen for de neste tre årene.

Velkommen til Landsmøtet 2022, jeg erklærer det herved for åpnet."