I dag, på Verdensdagen for psykisk helse der "hverdagsstress og psykisk helse" er tema, har filmen premiere. Renate Seehuus i Studentpolitisk utvalg (SPU) har laget et miniintervju med regissøren.

Filmskaper Solveig Melkeraaen (36) har en lang meritt-liste over prisbelønte dokumentarer bak seg. Hun har vært vant til å være god, til å lykkes, til å klare alt. Og hun har arbeidet, natt og dag i årevis. Til lyset slukker, og hun i 2008 blir innlagt på akutt-psykiatrisk avdeling med alvorlig depresjon. Også dette dokumenterer Melkeraaen, først bak kamera, så foran.

Vi følger Solveig fra et bunnløst mørke, hvor hun ikke ønsker å leve mer, gjennom elektrosjokk (”Ja, det blir jo ei pangstart på helga!” ifølge Solveigs lillebror), og tilbake til livsgleden. Og med evnen til å gi mer faen, …eller?

− Hvorfor har du valgt å lage en feelgood-film om depresjon”?

− Jeg bestemte meg veldig tidlig for at om jeg skulle lage Flink pike, så ville humor være essensielt. Fordi vi er en familie med mye humor, og jeg tror humor er en viktig ingrediens for å takle også vanskelige perioder i livet.

Dessuten tenker jeg at humor er med på å ufarliggjøre og normalisere angst og depresjon - som jo er veldig normale ting, selv om det ikke alltid virker slik.

−Er du mindre flink pike i dag”?

− Ja, jeg velger å tro at jeg er blitt flinkere til å være mindre flink på alle områder av livet. Det er som jeg sier i filmen ”Det er ikke noe galt i å være flink, bare det ikke blir for mye av det”. Så, jeg er nok fortsatt flink pike, og det er jeg glad for, det gjelder bare å ikke misbruke egenskapene sine.

− Hva har du lært i din prosess, som du skulle ønske du visste for seks år siden?

− Jeg har lært at det ikke er så skummelt å være svak, at det ikke er så farlig ikke å mestre hele tiden. Da jeg ble syk, var dette roller jeg ikke hadde hatt før, jeg taklet særdeles dårlig å være ”den svake” og ”den som ikke mestret”, noe som også nok var med på å forsterke symptomene, ”angst for angsten” osv.

Melkeraaens største ønske er at Flink pike kan bidra til mer åpenhet om psykisk helse, at filmen bidrar til en normalisering – og ikke minst håp om at det er mulig å reise seg igjen selv om alt skulle virke helt svart.

Gå til mer informasjon om Verdensdagen for psykisk helse.