Begreper som lett-tilgjengelig hjelp, lavterskeltilbud og samhandling med fastlege og spesialisthelsetjeneste henger umiddelbart foran en, og resonnerer med min egen arbeidshverdag som behandler. Samtidig slår det meg at disse individorienterte tiltakene ikke er nok for å møte samfunnsutfordringer hvor psykisk uhelse inngår i et nært samspill med faktorer for utenforskap, som frafall fra skole og utdanning, arbeidsledighet, og sosiale forskjeller i helse.

Min opplevelse er at kommunen har både et tydelig mandat og betydelige muligheter i møte med disse utfordringene. Dette forutsetter imidlertid at vi arbeider for en form for psykisk helsearbeid som integrerer både helsefremmende, forebyggende, og behandlende tiltak. Her tror jeg at psykologer – i samspill med andre yrkesgrupper og aktører – kan spille en viktig rolle.

Utfordringsbildet

Psykiske helseplager er en av landets dyreste samfunnsutfordringer hva gjelder tapte friske og funksjonsdyktige leveår (Folkehelseinstituttet, 2016). Det er de vanlige psykiske helseplagene – angst og depresjon – som koster oss mest. Vi ser også at psykisk helse og utenforskap henger tett sammen. Den raskest voksende gruppen uføre er de under 30 år med psykiske vansker (Helsedirektoratet, 2017) . Rundt 20-25% av de som slutter på skolen vurderes å ha en form for psykisk lidelse eller psykososiale problemer (Regjeringen, 2014) .

"

Det er de vanlige psykiske helseplagene – angst og depresjon – som koster oss mest

"

Vi vet at psykiske helseplager oftere rammer barn som kommer fra trangere sosioøkonomiske kår. Dette ser vi blant annet fra studier på norske barn (Bøe m.fl. 2012) . Disse barna opplever også mer mobbing enn andre barn (Nordhagen m.fl. 2005) .

Vanlige psykiske helseplager går ofte ubehandlet (Folkehelseinstituttet 2017), hvilket taler for nettopp lett-tilgjengelig psykisk helsehjelp. Samtidig fant Andrews og kolleger (2004) at hvis vi kunne tilbudt terapi til alle med plager som angst, depresjon og alkoholavhengighet, ville ikke dette vært nok for å påvirke de største samfunnskostnadene forbundet med psykiske helseplager.

Konklusjonen er at behandling og direkte oppfølging ikke kan være det eneste svaret på disse omfattende utfordringene. Samfunnsutfordringer fordrer samfunnsløsninger.

Samfunnsutfordringer fordrer samfunnsløsninger

For å finne slike samfunnsløsninger, kan vi se til samfunnspsykologen Arne Holtes anbefalinger om å jobbe helsefremmende, forebyggende og med tidlig innsats (Holte, 2019) .

• Helsefremmende betyr å jobbe for å øke samfunnets totale mentale kapital. Det betyr å jobbe for at alle kommunens innbyggere skal kunne oppleve økt psykisk helse, ikke bare redusere graden av psykisk uhelse hos noen få. Det kan være å arbeide for barnehager av høy kvalitet, der det er gode relasjoner mellom personale og barn, og å arbeide for at skoler har både overordnet og faglig fokus på psykisk helse og livsmestring.
• Å arbeide forebyggende betyr å redusere sjansen for at psykiske helseplager inntreffer og kan blant annet være å jobbe målrettet mot risikofaktorer for utvikling av psykisk uhelse. Eksempler på dette er programmer for å redusere mobbing i skolen, samt veiledning og støtte til barnefamilier med økonomiske utfordringer.
• Å jobbe med tidlig innsats betyr ikke bare tidlig i et sykdomsforløp, men tidlig i selve utviklingsløpet, som svangerskapet, de første leveårene og barnehagealder. Lett tilgjengelige tilbud for mødre som opplever depresjon i svangerskap eller i sammenheng med fødsel er et eksempel på dette.

Noen av disse tiltakene eksisterer allerede, men fordrer ofte tilhørighet i eksisterende tjenester som barnevernet, som først er til stede etter et problem har utviklet seg. Ønsker vi virkelig utbytte for helsefremmende og forebyggende arbeid, bør vi også arbeide for flere universelle tiltak som er tilgjengelig for alle i god tid før problemer og utfordringer vokser seg store.

Ut av kontoret

Hvordan kan kommunalt ansatte psykologer bidra til dette arbeidet? Dette er en utfordring både til psykologene, deres ledere, og kommuneapparatet. Min erfaring er at mulighetene er store der kommunen gir psykologer anledning til å delta med kunnskap, kompetanse og erfaringer på et overordnet nivå. For meg har det bestått i å bidra til fremlegg for lokalpolitiske utvalg, faglig ansvar i kommunalt utviklingsarbeid, aktiv deltagelse i kommunens folkehelsearbeid, og samarbeid med frivillige aktører.

En slik tilnærming er ikke revolusjonerende – tvert imot fremstår den som ønsket i tilskuddsordningen for psykologer i kommunene. Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse 2018-2019 sier også at regjeringen vil vurdere å inkludere psykologkompetanse under folkehelseloven, ikke bare loven om helse- og omsorgstjenester. Dette er for å få psykologperspektivet inn i kommunens øvrige planverk og tiltak for innbyggernes helse (Regjeringen, 2019). I denne sammenhengen er det viktig å understreke at folkehelseloven har som målsetning å bidra til nettopp helsefremmende og forebyggende arbeid, så vel som utjevning av helseforskjeller gjennom kommunal innsats (Folkehelseloven, kapittel 2, §4).

"

Vi vinner på å se disse fenomenene i sammenheng

"

Behandling alene er ingen løsning

For å oppsummere: Psykisk helse og utenforskap er en av våre største samfunnsutfordringer og kan ikke løses gjennom behandling alene. Vi vinner på å se disse fenomenene i sammenheng. Med riktig organisering og samfunnspsykologisk kunnskap, kan psykologer bidra til å hjelpe barn og unges psykiske helse gjennom helsefremmende og forebyggende tiltak, tidlig intervensjon og tett samarbeid med ulike aktører i og rundt kommunen.