Spørsmålet ble stilt av forfatter Hanne Ørstavik da hun holdet foredraget som markerte åpningen av Psykologikongressen 2016. Kongressen er den trettende i sitt slag og arrangeres årlig av Norsk psykologforening. I år er tittelen I den andres sted – omsorg for seg selv og andre.

Denne evnen til mentalisering er i følge psykologisk kunnskap en forutsetning for at vi skal kunne fungere i sosiale fellesskap og tilpasse vår atferd til andre. Kongressen tar utgangspunkt i hvordan vi lever våre liv nært sammenbundet med hverandre, og hvordan relasjoner skapes når vi prøver å sette oss i våre medmenneskers sted.

Lytte innover og utover

Tor Levin Hofgaard. Foto: Stig Marlon Weston

Ørstavik tok utgangspunkt i sitt eget skrivearbeid: Hvordan det å skrive handler om å lytte innover og utover samtidig.

«Jeg ER Jon som skal bli ni år og sitter oppi senga si ved vinduet på rommet sitt og ser ut på snøen og er nyinnflyttet et sted langt nord og venter på at moren hans, Vibeke, skal komme hjem. Jeg ER Jon, inni, og jeg SER Jon, utenfra. Jeg skriver det jeg ser. Jeg kjenner det jeg ser. Jeg lytter til teksten og svarer på den, samtidig», fortalte Ørstavik.

• Last ned Hanne Ørstaviks spesialskrevne tekst «I den andres sted».

Ulikhet har en verdi

I sin åpningshilsen problematiserte Psykologforeningens president, Tor Levin Hofgaard, samfunnets hang til å evaluerer individer med referanse til gjennomsnittet. Med utgangspunkt i boken The end of average, av Todd Rose direktør for Mind, Brain, and Education program ved Harvard Graduate School of Education.

Hofgaard mener boken gir et viktig signal. Både til forskere som ønsker at deres funn skal få betydning for samfunnet og til fagpersoner som skal drive evidensbasert behandling hver dag.

- I møte med det enkelte individ er gruppedata basert på et gjennomsnitt bare én av kildene til riktig hjelp, sa han.

• Last ned Tor Levin Hofgaards innledning på kongressen
• Les også: Klar for kontorverser