Forhandlingsleder ved Sørlandet sykehus, Werner Nebelung, er vår hedersgjest i november.

• «Jeg arbeider ikke hvis jeg klarer å hjelpe uten at barn blir pasienter, og dermed ikke blir definert som «tiltak» som utløser penger.
• Jeg arbeider ikke når jeg har erstattet individuell foreldre- og skoleveiledning med kurs fordi jeg vil spre mest mulig kunnskap om ADHD til flest mulig
• Jeg arbeider mindre når jeg ikke faller for fristelsen til å bli «kreativ» og lar en familiesamtale, hvor foreldre sendes på gangen midt i timen, bli tre «tiltak» istedenfor én»

Åtte raske om Werner Nebelung.

Takksigelser

Med den lett suggererende kronikken Du har rett, Høie: Jeg arbeider ikke nok , klarte Nebelung å beskrive hvordan godt psykologarbeid utføres i psykisk helsevern uten nødvendigvis å utløse en krone i statlige overføringer. Beskrivelsen var åpenbart til å kjenne igjen.  I skrivende stund har innlegget rundet 24 000 sidevisninger i Dagsavisens spalte Nye meninger.

Det er delt i hytt og pine i sosiale medier etter at det ble publisert 18. november, og har åpenbart truffet strenger, også utenfor menigheten av forfatterens om lag 3 500 fagfeller ansatt i psykisk helsevern. På Facebook har takksigelsene strømmet inn: Endelig var det en som klarte å sette ord på det de følte.

− Jeg er litt overrasket selv, sier opphavsmannen nøkternt i mobiltelefonen fra Sørlandet sykehus, der han jobber i psykisk helsevern for barn og unge i Arendal.

Han har lenge hatt sterkt behov for å få budskapet på lufta. Da helseminister Bent Høie under Debatten på NRK torsdag 13. november hevdet at psykologer i psykisk helsevern bare utfører to konsultasjoner per dag, fikk han vann på mølla.

St. Bernhardshund

− Jeg fikk veldig behov for å synliggjøre hva vi faktisk gjør. Presset på tallfesting er stort i helseforetakene. Men tallene gjenspeiler ikke det arbeidet vi utfører. Det er slitsomt når vi hele tiden forsøker å gjøre en bedre jobb, blant annet forsøker å komme tidlig inn for å forhindre mer alvorlige sykdomsforløp, helt i tråd med politiske signaler, sier han.

Kronikkforfatteren sier han tenker på helsearbeidere som St. Bernhardshunder: Uansett vær- og føreforhold står de klare til å sette av gårde for å hjelpe.

− Det er vi som avbryter ferien og løper til flyplassene når det bryter ut Ebola-epidemi eller når ungdommer blir henrettet på Utøya og sårede og pårørende trenger oppfølging. Vi trenger ikke å beordres. Vi elsker å hjelpe. Det er en viktig del av vår identitet. Derfor er det irriterende når det etterlates inntrykk av at vi nærmest ikke jobber, sier Nebelung.

Gå til andre hedersgjester.

Dyslektiker

Det er første gangen han tar ordet i form av et avisinnlegg. Som dyslektiker har ikke skriving vært hans greie. Han har gjort noen forsøk, men suksessen har latt vente på seg. Men han er ikke kjent for å skrubbe hvis han får sjansen til å fremføre et budskap muntlig. Budskapet i kronikken hadde han fremført én gang tidligere, fra talerstolen på Psykologforeningens lederkonferanse i november. Av responsen forstod han at han hadde funnet et uttrykk for en frustrasjon mange fagfolk opplever på kroppen til daglig på sykehusene.

− Å snakke er ikke noe problem. Da kan jeg holde på. Utfordringen er å fatte seg i korthet, gliser han selvinnsiktsfullt gjennom telefonen.

Han tenker ofte i bilder. Bildene bruker han også som formidler. Det kan være enklere å nå fram med komplekse budskap på den måten; enklere for mottakeren å huske det som er blitt sagt.

− I kronikken var det kanskje den repetitive formen som ga utslaget. At det ble til en ganske lang gjenkjennelige liste over konkrete arbeidsoppgaver som vi utfører hver dag, og som «ikke» har noen verdi fordi det ikke blir fanget opp av tellesystemet, filosoferer han.

Hemmer utviklingen

Nebelung gjør et poeng av at dagens system for finansiering av sykehusene hemmer utviklingen av tjenestetilbudet.

«Ledelse og ansatte vegrer seg for å ta i bruk gode, rasjonelle behandlingstilbud fordi disse gir dårligere betalt», påstår han.

På regjeringen.no  påpeker helseministeren i et svarinnlegg  at psykisk helsevern i hovedsak er rammefinansiert, ikke innsatsfinansiert. Han advarer mot å sette takster på alt en psykolog eller psykiater gjør. Det vil kunne føre til mer byråkrati – ikke mindre.

Til oss kommenterer Nebelung helseministerens synspunkt slik:
− Hvis rammefinansiering er det viktigste, hvorfor har vi det lille byråkratiet da? Hvorfor kan vi ikke bare få rammene?  Gjøre det fullt og helt gjennom et system basert på tillit. I dag måles bare en brøkdel, og det som måles blir automatisk «det viktigste vi gjør». Da risikerer vi å styres i en annen retning enn den våre folkevalgte egentlig har sagt vi skal gå, sier han.

Ja-menneske

Han har vært tillitsvalgt i 16 år.
− Fordi jeg har vanskeligheter med å si nei å, fordi jeg ikke har autoritetsskrekk og ikke er redd for tall, forklarer han.

Han sier økonomikunnskaper ikke er psykologers sterkeste side. At psykologer er blitt psykologer først og fremst for å hjelpe.
− Da gjør det vondt å måtte prioritere og å skjære ned, slik tillitsvalgte av og til må være med på. Samtidig sier du fra deg innflytelse hvis du bare bruker trøste og bære-argumenter.

Han mener økonomiargumenter som oftest vil ha større gjennomslag. 
− Når jeg for eksempel argumenterer for at forebygging er lurt, bruker jeg ikke argumenter som at barn lider, men at det koster samfunnet det hvite ut av øyet. Blant de som sitter i fengsel har opptil 80 prosent lese- skrivevansker. «For den summen det koster å ha en person fengslet i ett år, kan man antageligvis dekke store deler av Agder-fylkene med intensiv lese- og skrivetrening i samme tidsrom» er én type argument som vil kunne ha større gjennomslagskraft enn at «det er synd på dyslektikere», sier han.

Kanskje skriver han om det også en gang. Han har ikke noe imot et større publikum enn det han oppnår når han bare prater.
− Nå vet jeg at det er mulig å nå bredere ut, sier han.