4. september mottok hun Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap.

Hun har hatt stor personlig nytte av psykologifaget og deler det mer enn gjerne med andre. Det har resultert i en rekke bøker og pressehenvendelser om alt fra ”selvfølelse” til ”tenåringsoppdragelse”.

Noen ganger hadde hun forventet mer kritikk fra kolleger. At hun skulle bli veid og funnet for lett. Fordi hun ikke har de lengste listene med litteraturhenvisninger bakerst i bøkene sine. Og fordi hun i så stort monn tillater seg å gjøre egne erfaringer og observasjoner til en del av formidlingen.

Selv opplever hun å stå på trygg faglig grunn, og sier hun er mer interessert i normalpsykologi enn i patologi.

− Psykologifaget er fullt av kunnskap og refleksjoner som er nyttige for individet og det sosiale livet. Faget er til for å deles. Det ville ha vært trist hvis akademikere bare skulle skrive for hverandre, sier Øiestad.

Skeptisk til quick fix

Noen vil hevde hun tangerer sjangeren ”selvhjelpsbøker” og vel så det. En sjanger som sjelden høster heiarop fra akademia. Men prisvinneren er selv grunnleggende skeptisk til alt som minner om lettvintheter og quick fix. Hun vender tommelen ned for overstadige forsøk på å personliggjøre ansvaret for problemer som først og fremst roper etter en politisk løsning.

− Vi må ikke lede oss selv til å tro at vi er løsrevet fra våre omgivelser. Vi må være ansvarlige som individer, men jeg støtter ikke ideen om at det er mulig å få til alt, bare vi vil det nok. Sier du det til en enslig mor med et alvorlig sykt barn og lav inntekt, hører du at det skurrer, påpeker hun.

Les også: I strupen på selvhjelpskulturen

Gjennom en årrekke har hun vært i stallen til Gyldendal med sine populærvitenskapelige bøker om kritikk, feedback og selvfølelse. Selvfølelse har vært et yndet tema. Fenomenet har interessert henne siden hun var ferdig utdannet psykolog i 1990. Voksnes og barns selvfølelse har fått hver sin bok med hennes signatur.

For Øiestad er selvfølelse den psykiske helsens mor; psykens immunforsvar, om du vil.

− Selvfølelsen er på mange måter selve fundamentet vi bygger oppfatningen av oss selv på og avgjørende for hvordan vi har det. Det gror mye psykisk strev opp av lav selvfølelse. Derfor må vi vie den oppmerksomhet, sier hun. 

Jakten på selvfølelsen

Men hva snakker vi egentlig om? Hvordan ser selvfølelse ut? Som barnet, som alltid brøyter seg vei i køen når godteposene skal deles ut i bursdagsselskapet? Eller som ungdommen, som er så høy på seg selv at hun får åndenød straks hun er ute av rampelyset? Snarere tvert imot. Selvfølelse er ikke ensbetydende med spisse albuer og å sette seg selv i sentrum i enhver sammenheng.

God selvfølelse dreier seg i følge Øiestad, om å gi spillerom til et bredt spekter av følelser: Å si klart i fra hvis du reagerer på noe urettferdig, gråte når du er lei deg og vise det når du er oppriktig glad i noen. Og å akseptere hele repertoaret. Det dreier seg om å våge suksess, men altså like mye om å tåle nederlag. God selvfølelse gjør det mulig å slippe tak i selvbevisstheten og i stedet rette oppmerksomheten mot de andre.

− Det er gjerne den som har lav selvfølelse som er mest selvopptatt: Med oppmerksomheten hele tiden rettet mot hva andre mennesker synes om dem og  avhengig av andres anerkjennelse. Det kan være mentalt utmattende å streve med selvfølelsen, sier hun.

"Gir psykologien kraft"

Hennes egen selvfølelse får boost av å skrive. Hun betrakter skriving son en aktiv måte å tenke på. Hun opplever at skrivingen disiplinerer og tvinger tanken inne på nye spor og forløser kreativitet. 

Selvfølelsen hennes vil trolig også blir stimulert når hun får satt seg rolig ned etter prisutdelingen og får fordypet seg i jurybegrunnelsen: ”Hos prisvinneren smelter form og innhold, fag og person sammen til et større hele. Psykologien får kraft ved at det nettopp er prisvinneren som formidler den.” heter det. Møtet med forfatteren Øiestad blir beskrevet som møter både med en ”….fagperson, mor, rådgiver, venninne, terapeut og mer til. Men alltid som seg selv, og alltid tydelig på både hvem hun er som avsender, og alltid like klar over hvem som skal motta budskapet”.

Les mer om Åse Gruda Skard-prisen

Klassisk skrivestil

Øiestad bekjenner seg til en klassisk skrivestil, slik den blant andre blir beskrevet av Harald Eia i essayet Knep for å skrive bedre i Morgenbladet 4. juli 2014. I essayet tar komikeren og skribenten utgangspunkt i Steven Pinkers tanker om skriving slik de fremgår av et intervju i forbindelse med hans bok The Sense of Style som kommer ut nå i høst. Den amerikanske psykologen mener du må ta evolusjonen til hjelp for å kunne være en god skribent. Du må ta i bruk det du er naturlig god til: Å snakke og se.

Røttene går tilbake til Descartes, som forestilte seg at han sto ved siden av og snakket med leseren om noe de begge kunne se. Som Eia skriver i essayet: ”Han tenkte seg at han hadde sett noe leseren ennå ikke hadde lagt merke til, og at han nå rettet leserens blikk mot dette, sånn at hun kunne se det og vurdere det med egne øyne.”

Gå til bloggspalten Pingpong som Guro Øiestad skriver sammen med kollega Peder Kjøs.

Prisvinneren kjenner seg godt igjen:
− Jeg liker tanken på å stå sammen med og ha en dialog med leseren. At skribent og leser inngår i et partnerskap. Det forutsetter leserens gode vilje. Ellers ville hun jo ikke giddet å stå der sammen med deg. Denne måten å skrive på tvinger deg til visualisere det du vil forklare, være konkret både i tanke og språk og å hente frem eksempler.

− Det tvinger deg til å forenkle, men det er ikke det samme som å overforenkle, sier hun.