Under en nettverkssamling for kommunepsykologer i Tromsø  8.-9.  april, beskrev de helsemessige utfordringer blant byens flyktning- og asylantbefolkning. Bech og Kjoshaug tegnet et bilde av en gruppe der et stort antall har vært utsatt for betydelige psykiske belastninger. Det fins imidlertid ingen vidåpen dør inn til kvalifisert hjelp. Innenfor rammen av 2,6 stillinger skal de sammen med en kollega håndtere mennesker som kan bære både på tortur-, flukt-, krigs- og drapserfaringer. Målgruppen representerer et mangfold av kulturer og flere er enslige mindreårige. Bech og Kjoshaug så gjerne at de hadde hatt en psykolog med på laget.

− Flyktninger er i en vanskelig livssituasjon. Dette er gjerne mennesker med angst– og depresjonslidelser. Mangelen på rask psykisk helsehjelp gjør at slike problemer i mange tilfeller utvikler seg til mer alvorlige lidelser.  Som ekstrabelastning kommer avmaktsfølelsen ved å befinne seg i en fremmed kultur og fattigdomsproblematikk, sier de.

Det hender de to helsesøstrene føler seg litt opprådd: − Hvor langt kan vi gå i å snakke med flyktningene om hva de har opplevd i fortiden? Hva foregår i hodet på en enslig asylsøkende ungdom som har mistet hele sitt nettverk?

Stor ressurs

− Det hadde vært en stor ressurs for oss å ha en psykolog i bakhånd som kan gi veiledning i utfordrende faglig situasjoner.

I dag får asylsøkere i Tromsø kommune innkalling til helsekontroll der både fysisk og psykisk helse er tema. Langt de fleste får et godt tilbud på denne måten. Blir problematikken alvorlig nok, henvises de til Voksenpsykiatrisk poliklinikk (VPP), men ikke sjelden får de avslag. Noen ganger er begrunnelsen at pasienten ikke har fått oppholdstillatelse, og at det er lite hensiktsmessig å sette i gang et behandlingstilbud som strekker seg over tid.

− For dem som har fått oppholdstillatelse, og dermed har en fremtid i Norge, kan det være enklere å iverksette tiltak, påpeker Anne Grete Kjoshaug .

En viktig målgruppe er sped- og småbarnsfamilier. Da benyttes gjerne International Child Development  Program (ICDP). Det er et forebyggende program som har som mål å styrke omsorgen og oppveksten for barn og unge. Det retter seg mot omsorgsgivere og skal styrke omsorgskompetansen.

Torturoverlevere

Noen av menneskene de to helsesøstrene skal hjelpe, teller blant de 20 000 torturoverlevere med fluktbakgrunn i Norge. På en kommunepsykologsamling i Tønsberg i begynnelsen av april fortalte psykiater Sverre Varvin ved Nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) at tortur ofte medfører et symptommønster preget av følelsesmessig og sosial isolasjon.

− De fleste psykiske lidelser hos flyktninger er relatert til belastninger før, under og etter flukt, og dette må hjelpeapparatet ta på alvor, fortalte Varvin.

Han mener det er en viktig oppgave for psykologer og andre i førstelinjetjenesten å bistå flyktninger. Problematikken blir enda mer aktuell når Norge nå skal ta imot flyktninger fra Syria. 

150 kommunepsykologer

I løpet av våren vil  Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid i kommunene (NAPHA)  for første gang gjennomføre nettverkssamlinger for kommunepsykologer. Rundt 150 psykologer fra Kautokeino  til Lindesnes vil møtes på fem regionale samlinger i henholdsvis Tønsberg, Tromsø, Bergen, Oslo og Trondheim. Ansvaret for samlingene lå tidligere hos Norsk Psykologforening. Psykolog og ansvarlig for nettverkssamlingene, Fredrik Hansen, sier at kommunepsykologenes rolle i arbeid med flyktninger i liten grad har vært løftet frem.

− Vi trenger å diskutere hvilke utfordringer flyktningene har, og hva som er deres behov i møte med hjelpeapparatet. I den diskusjonen har kommunepsykologene langt på vei vært fraværende. Vi håper denne nettverkssamlingen kan bidra til å sette problemstillingen på kartet, sier han.

Enquete

Hva slags rolle bør kommunepsykologer ha i arbeidet med flyktninger og asylsøkere? Vi spurte tre av deltakerne på nettverkssamlingen i Tromsø.

Andrew Sak, kommunepsykolog i Tana kommune

Andrew Sak

Det kan være utfordrende for kommunepsykologer å komme i posisjon for å drive individuell behandling av flyktninger og asylsøkere med tung traumeproblematikk. Men jeg tror de kan spille en viktig rolle som medspillere i et hjelpeapparat der andre faggrupper møter flyktningene på helsestasjonen, mottakene og andre steder. Da kan vi utgjøre en kompetanseforskjell som gjør det enklere å møte mangfoldet av problematikk som flyktningpopulasjonen med stor sannsynlighet representerer. For eksempel kan vi være tungen på vektskåla når det gjelder å få til et samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Jeg tror også psykologer kan bidra til selve organiseringen av flyktningarbeidet i kommunen. Da er det viktig at deltakelsen er kontinuerlig, og skjer fra starten av i samarbeid med personer i kommunen som skal arbeide med flyktninger. Da ser jeg kommunepsykologen som en medspiller i rådmannens stab, en som kan spørre etter og påpeke hvilke arenaer som er relevante for integreringsarbeidet. Dette er jo et fagområde som strekker seg langt utover helsesektoren.

Lene Sommerseth Hansen, kommunepsykolog i Vågan kommune

Lene Sommerseth Hansen

I arbeidet med flyktninger og asylsøkere bør kommunepsykologer først og fremst ha en kompetansehevende rolle. De kan gi faglig støtte og veiledning til de som allerede jobber miljøterapeutisk med gruppa, og de kan gi støtte til asylsøkerne og flyktningene direkte. Det siste kan eksempelvis skje i form av psykoedukasjon; ved å lære bort hva traumer kan gjøre med et menneske: Hva skjer med kroppen, hvorfor har jeg vondt i hodet og i magen, hvorfor får jeg ikke sove? Det bidrar til at man skjønner seg selv bedre, får normalisert egne reaksjonsmønstre. I siste instans kan det gjøre flyktninger og asylsøkere mottakelige for mer omfattende behandling hvis det er det de trenger.

Jeg mener også kommunepsykologer kan ha en rolle som varslere. Jeg har inntrykk av at mange kommuner blant annet har  økonomiske motiver for å ta imot flyktninger. De bruker ikke alltid sentrale overføringer til det de skal brukes til. Det resulterer i et mindreverdig helsetilbud til en sårbargruppe. Det mener jeg kommunepsykologer bør varsle om hvis de får kunnskap om det.

Olaug Nylund, kommunepsykolog i Mo i Rana

Olaug Nylund

Jeg tror kommunepsykologene kan gjøre mest nytte for seg hvis de får tildelt en rådgivende eller koordinerende funksjon i arbeidet rundt den enkelte. Integrering innebærer en bred vifte av tiltak som omfatter flere samfunnsarenaer, skole, helse, fritid. Noen må koordinere denne virksomheten og få de ulike enhetene i kommunen til å samarbeide effektivt. I dette ligger det et betydelig forebyggende potensial. Det er når de gunnleggende funksjonene rundt flyktningen/asylsøkeren er på plass, at det mer terapeutiske arbeidet eventuelt kan gjøres.

For at psykologer skal få en slik rolle, må det komme som en bestilling fra ledelsen.