- For en klokskap, samhold og verdisystem vi har sett eksempler på. Dette er en generasjon som kan ta vare på folk. Det gjør meg optimistisk med tanke på å bli gammel. Og den opplevelsen har gjort det svært meningsfylt å få ta i et tak for ungdommen som var på Utøya og deres familier, selv om utgangspunktet er umåtelig meningsløst og trist, sier hun.

Mediene har brukt spaltekilometer på å beskrive hva som skjedde og hvordan. I juni avsluttet de sin 10 uker lange vegg-til-vegg-dekning av selve rettssaken. Analysene vil fortsette å komme, og i tur og orden får vi nå 22.- julikommisjonens rapport (13.august) og domsavsigelsen (24. august). I tillegg til øyenvitneskildringer, den offisielle virkelighetsbeskrivelsen og kommentarene, sitter det rundt omkring i landet tusenvis av hjelpere, profesjonelle og frivillige, med hver sin flik av historien. Heidi er en av dem.

Dugnadsånd

Fra hun ble avbrutt i dusjen om morgenen 23. juli da lederen for kommunens psykososiale kriseteam ringte og fortalte om tragediens alvor, har mye av arbeidstiden det siste året dreid seg om oppfølgingsarbeidet etter grusomhetene. Om lag brorparten av Nord-Trøndelags-ungdommen som var på AUF-leiren den ulykksalige julidagen, bor i kommunen Heidi har som arbeidsgiver.

- Det har vært en dugnadsånd av dimensjoner, både nasjonalt og lokalt, sier hun.

Etter hvert står spørsmålene i kø: Har de overlevende og pårørende fått god nok hjelp, har hjelpeapparatet fungert godt nok, har hjelperne vært godt nok rustet ….osv? Inntil de offisielle rapportene foreligger, utfordrer vi Heidi:

- Om hjelpeapparatet har fungert godt nok, må vi selvsagt spørre de berørte om. Men så langt har vi i all hovedsak fått positive tilbakemeldinger, samt innspill til forbedringer. Vi har lært mye om krisehåndtering og innser at vi selvfølgelig kunne gjort ting enda bedre ut fra det vi vet i dag, sier hun.

Mange roller

Som kommunepsykolog har hun fylt mange roller i hjelpearbeidet. Hun har gitt en hånd med i laget, både på individ og systemnivå. Hun har vært rådgiver for beslutningstagere; kommunikativt bindeledd mellom 1. og 2. linja, fylt rollen som familiekontakt for flere familier, samt hatt ansvar for kunnskapsformidling om sorg og krise i tillegg til veiledning/rådgiverfunksjon for de andre familiekontaktene.

Helsepersonell fra flere berørte kommuner stilte opp for å sørge for helseberedskap under overføring av rettsaken i Tingretten. Forberedelsene involverte både Fylkeslege, spesialisthelsetjenesten og Regionalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Gjennomåret som har gått, har Heidi også samarbeidet mye med kommunepsykolog i Verdal, Åse Storhaug.

Hun sier det har vært nyttig å ha psykologrolle som ikke har vært manualstyrt.

- Det fins like mange måter å håndtere kriser på som det finnes berørte og rammede. Og i starten var det viktig å formidle budskapet om at krisereaksjoner er normale reaksjoner på unormale hendelser.

Der livet leves

Blant Heidis viktigste lærdommer er at det er i folks hverdag at livet leves.

- Terapirommet er ikke nødvendigvis det beste laboratoriet for å gjenvinne mestringsfølelsen. Derfor må ikke psykologen sitte på kontoret og vente på at folk oppsøker hjelp, men være proaktiv.

Familiekontaktene har gjort en imponerende innsats, og har måttet tåle ”telefonselgerfølelsen” noen ganger, når de jevnlig tok kontakt med de pårørende og ga tilbud om hjemmebesøk og samtaler. Samtidig har det vært stor bevissthet om å respektere individuelle behov for kontakthyppighet.

Også håper hun at de beste erfaringene i det psykososiale krisearbeidet som nå er 12 måneder gammelt kan tas med også når andre kriser slår inn; kriser som ikke får samme medieeksponering, enten det dreier seg om naturkatastrofer, trafikkulykker eller selvmord.

Flere måter å sørge på

- Hvordan tror du det vil bli når blitslampene etter hvert slås av?
- Det kan nok oppleves sårende for mange at det norske folk på meningsmålinger har uttrykt at de er ”lei” av hele saken. En motvekt til slike uttalelser er at vi som samfunn må tåle at det ikke finnes en oppskrift for når folk bør bli ferdige med 22/7. Vi bør passe oss for å definere hvem som har en legitim sorg/krise eller ikke. Vis heller respekt for individuelle forskjeller.

- De berørte har jo ikke anledning til å kunne velge å bli ”lei av” 22/7, slik resten av Norge kan. Vi kan ikke forlange at de berørte nå ”skrur av sorgen”, og det må hjelpeapparatet ta høyde for, sier hun.

Dette er mennesker som på mange måter mistet sin naivitet. Utøya var et paradis, så raste alt sammen. Plutselig ble verden veldig utrygg. Har livet fortsatt noe godt å tilby meg? lyder det eksistensielle spørsmålet.

- Dette kan være vanskelig for oss andre å forstå fullt ut, påpeker Heidi

Hun mener det blir viktig at lokalsamfunnet og hjelperne er oppmerksomme på at fremtidige problemer kan være maskerte ettervirkninger etter hendelsene 22/7. Samtidig bør vi gi folk en sjanse til å ta hverdagen tilbake, uten å bli for problemfokusert.

Hjelpernes behov

Og så er det viktig ikke å glemme de som har vært tett på som hjelpere hele veien og over lang tid.

- Selv om vi har lært oss å kunne ha en profesjonell distanse til det som er trist og leit, har det har vært tøft. Å sitte i Tingretten kunne til tider oppleves om å overvære 77 begravelser på rad. Ingen kan være uberørt av slikt selv om en er der for å være støtteperson

De berørte kommunene i Nord-Trøndelag arrangerer derfor i løpet av høsten en erfaringskonferanse for å ivareta hjelperne som har hat store arbeidsmessige påkjenninger over lang tid.
- Å hjelpe hjelperne er også å kvalitetssikre hjelpen for dem som var direkte rammet av ugjerningene på Utøya, sier Heidi Aurstad.