04. september 2014
Barnehage skader ikke, men er ikke nødvendigvis bra for barnas sosiale kompetanse heller. Det viser doktorgradsarbeidet til forsker og kommunepsykolog Elisabet Solheim som hedret med prisen «Årets doktorgrad» under Den norske psykologikongressen.
I hvor stor grad påvirkes barns sosiale kompetanse av mye tid i barnehage, av gruppestørrelse og kvaliteten på forholdet til førskolelærer? I liten grad, skal vi tro prisvinneren. Mye tyder på at tidlig barnehagestart verken har positiv eller negativ effekt på fireåringers sosiale ferdigheter og atferdsvansker.
I sitt doktorgradsarbeid «Effects of Childcare on Child Development: Time in Care, Group Size, and the Teacher-Child Relationship» ved NTNU i Trondheim, studerte Solheim potensielle effekter av barns barnehageerfaring i løpet av de første leveårene. Hun så nærmere på variabler som sosial og emosjonell tilpasning ved 4,5 år og 6 års-alder og fant ingen negative effekter av at barna tilbragte mye tid i barnehagen. Slike negative effekter har tidligere framkommet av amerikanske undersøkelser, men funnene lar seg altså ikke overføre til norske forhold.
Mer overraskende er det kanskje at hun heller ikke fant at barnehage nødvendigvis er bra for barnas sosiale kompetanse.
– I den grad det nærmest er opplest og vedtatt at barnehage er viktig for å utvikle sosialt kompetente barn, blir vi nå utfordret. Mye kan tyde på at barnehagen ikke har de positive effektene som noen håper på, men heller ikke noen negativ virkning når det gjelder barns sosiale og psykologiske fungering, sier Solheim.
Hun påpeker at det er flere forhold enn barnehagen som er avgjørende for utviklingen av sosial kompetanse, ikke minst familiemessige forhold og genene barna bærer med seg.
Barna ble undersøkt første gang da de var fire år gamle. De ble undersøkt igjen da de begynte på skolen og da de gikk i tredje klasse. Etter planen skal barna følges opp annethvert år framover.
Solheim understreker at hennes undersøkelse ikke sier noe om effekt av barnehage på eksempelvis kognitiv utvikling og skoleprestasjoner. Undersøkelsen omfatter heller ikke barnehagekvalitet.
Studien er den største av sitt slag som er gjennomført i Norge og omfatter 1000 barn trukket fra populasjonsstudien Tidlig Trygg i Trondheim. Denne studien ledes av professor Lars Wichstrøm ved Psykologisk institutt, NTNU. Solheims studie følger årskullet født i Trondheim i 2003/2004. Dette er generasjonen som omfattes av «barnehageløftet», begrepet som den rødgrønne regjeringen lanserte i Soria Moria-erklæringen i 2005 da den forpliktet seg til å gi alle barn mellom 1 og 5 år et barnehagetilbud.
Elisabet Solheim fikk autorisasjon som psykolog i 2003 etter å ha studert ved NTNU. I dag deler hun psykologlivet mellom arbeidet som kommunepsykolog i bydelen Grünerløkka i Oslo og forsker ved R-BUP Sør Øst.
Omid V. Ebrahimi gir oss svar om psykisk helse under pandemien og bruker forskerblikket når han møter pasienter på klinikken.
Synet på hva psykologer kan bidra med på skolene er litt snevert, mener PPT-leder Andrea Kanavin Grythe. I en ny rapport forklarer hun hvordan de kan hjelpe elever gjennom klassekameratene og lærerne deres.
Her finner du eksempler på hvordan PPT følger opp elever og ansatte i grunnskolen. Historiene er hentet fra virkeligheten, men personene er anonymiserte.
Bare 16 prosent vurderer tilgjengeligheten til psykisk helsehjelp i egen kommune som god, viser tall fra Helsepolitisk barometer for 2019.
Parforholdet kan være en viktig drivkraft i bedringsprosesser ved spiseforstyrrelser, fremgår det av marsutgaven av Psykologtidsskriftet.
Jeg er et vandrende genetisk eksperiment: Jeg er enegget tvilling. Det er ingen tvil om at genene er viktige, men genene kan ikke oppdra barna våre. Det er det bare vi foreldre som kan gjøre.
Emneord: barn og unge , forskning
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.