Forståelig nok er Lofoten, krigen i Afghanistan, global oppvarming og asylpolitikk viktige markeringssaker. Og tiden som avsettes til å snakke om oppfølgingen av Samhandlingsreformen blir med dette utgangspunktet muligens 10 minutter før lunch på en tirsdag.

Men realiteten er at Samhandlingsreformen bare angir en retning. Den inneholder svært lite om virkemidlene og tiltakene som skal til for å komme dit de vil. Og uenigheten mellom de rødgrønne er stor om bruken av selv de mest sentrale virkemidlene. Innen psykisk helse er dette svært påtagelig. Helseministeren har selv sagt at han vil bruke de sterkeste virkemidlene han har for å få drevet igjennom samhandlingsreformen. Dette er lovverk, og bevilgninger.

Men fra årsskiftet forsvant de øremerkede bevilgningene til psykisk helse. Og Arbeiderpartiet avviste før valget at de ville bruke lovfesting som virkemiddel for å sikre psykiske helsetjenester i kommunene. Dette står i skarp kontrast til hva regjeringspartner Senterpartiet mener. Derfra får vi høre at ”det først og fremst er gjennom lov og forskrifter at sentrale myndigheter skal sikre at kommunene satser nok på de ulike deler av sine tjenesteområder.” De sier også at: ”Det er nødvendig å lovfeste hvilke helsetjenester de ulike nivåene har ansvaret for. Det må også lovfestes en plikt til å samarbeide mellom kommuner og mellom kommuner og helseforetak”. SV vil ha spesiell øremerking av midler til oppbygging av det de kaller ”psykiske helseteam” i kommunene. De mener psykologer skal utgjøre en selvsagt del av slike team, og at økonomisk øremerking vil bidra til rekrutteringen.

Verdens Helseorganisasjon har slått fast at depresjon og angst er blant de raskest voksende folkesykdommene i vesten. Folkehelseinstituttet har sagt det samme. Likevel kunne forskerne som evaluerte Opptrappingsplanen konkludere med at personer med milde og moderate depresjons- eller angstplager, eldre med psykiske plager og folk med påbegynnende rusproblemer mangler tilbud etter ti år med opptrapping. De anbefaler at det etableres spesifikke behandlingstilbud til disse gruppene i kommunene, nettopp slik SV og Senterpartiet vil prioritere.

At forskerne har rett i at tilbudet mangler, kan man allerede se på uførestatistikken i Norge. Over 50 prosent av de uføre under 40 er ute av jobb på grunn av psykiske lidelser. 32 prosent av disse sier de aldri har fått noen behandling før de ble uføre.

De samfunnsøkonomiske konsekvensene av å være tilbakeholden med virkemidler og tilltaksbruk nå, vil bli enorme. Risikoen er stor for at målene i Samhandlingsreformen vil hjemsøke enhver regjering som skal styre Norge de neste 50 årene om man ikke nå tar dette på alvor. Det er derfor forståelig at SV og Senterpartiet er så tydelige. Det å ikke ta i bruk de sterkeste virkemidlene man har som politiker nå ville være direkte uansvarlig. Vi håper de får sin regjeringspartner Arbeiderpartiet til å forstå det samme.