08. juli 2013 (endret 08. august 2013)
Hvilken effekt har psykologiske tiltak med lav terskel gitt av primær-
helsetjenesten til barn med alvorlige eller kronisk sykdom? Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten håper å finne svar i kunnskapsoppsummeringen de nå skal gjennomføre etter initiativ fra Norsk Psykologforening.
Bakgrunn for initiativet er blant annet studier som viser at barn med alvorlige eller kronisk sykdom har 2-3 ganger større risiko for psykiske, sosiale og familiære problemer enn friske barn. Dette gjelder ved tilstander som barneleddgikt, medfødte hjertefeil, barnekreft og medfødte misdannelser.
Personer med alvorlig somatisk sykdom har forhøyet risiko for å utvikle post traumatiske stressforstyrrelser. Så mange som nitti prosent av somatisk syke barn opplever minst én traumatisk hendelse.
Kunnskapssenteret skriver på sine nettsider at barn med kroniske sykdommer har bedre prognose i dag enn for noen tiår siden. Det fører til at flere barn nå enn tidligere lever med kronisk sykdom. «En undersøkelse viser at antall barn (2-7 år) som har en sykdom eller tilstand som influerer på deres dagligliv i moderat eller alvorlig grad har økt fra 8,3 % i 1984 til 15,7 % i 1996», heter det.
Omid V. Ebrahimi gir oss svar om psykisk helse under pandemien og bruker forskerblikket når han møter pasienter på klinikken.
Synet på hva psykologer kan bidra med på skolene er litt snevert, mener PPT-leder Andrea Kanavin Grythe. I en ny rapport forklarer hun hvordan de kan hjelpe elever gjennom klassekameratene og lærerne deres.
Her finner du eksempler på hvordan PPT følger opp elever og ansatte i grunnskolen. Historiene er hentet fra virkeligheten, men personene er anonymiserte.
Bare 16 prosent vurderer tilgjengeligheten til psykisk helsehjelp i egen kommune som god, viser tall fra Helsepolitisk barometer for 2019.
Parforholdet kan være en viktig drivkraft i bedringsprosesser ved spiseforstyrrelser, fremgår det av marsutgaven av Psykologtidsskriftet.
Jeg er et vandrende genetisk eksperiment: Jeg er enegget tvilling. Det er ingen tvil om at genene er viktige, men genene kan ikke oppdra barna våre. Det er det bare vi foreldre som kan gjøre.
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.