Flere kommuner mangler tilbud til voldsutsatte med rus- og/eller psykiske problemer. Dette til tross for at gruppen er mer utsatt for vold enn gjennomsnittet (Ot.prp. nr. 96 (2008–2009), s. 60) og kommunene etter krisesenterloven har plikt på seg til å gi et tilbud. Gruppen får ikke innpass på ordinære krisesentre, blant annet av hensyn til barn og andre beboere på sentrene. Mange kommuner sier de isteden henviser voldsutsatte med rus- og/eller psykiske problemer til offentlige instanser.

Heller ikke personer med funksjonsnedsettelser får et tilfredsstillende tilbud. En vanlig årsak er at sentrene ikke er tilrettelagt for rullestolbrukere eller mangler tilgang til tegnspråkkyndige tolker.

Last ned rapporten: Krisesentertilbudet i kommunene Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven.

I følge rapporten har bare cirka en tredjedel av kommunene utarbeidet handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Én av fem har en koordinator for arbeidet. Evalueringen viser at mange kommuner ikke etterlever lovens forutsetninger om å følge opp beboerne i fasen etter oppholdet på krisesentrene.. Dette gjør at mange oppholder seg lenger enn nødvendig på sentrene fordi det er vanskelig å skaffe ny bolig, heter det i rapporten.

De fleste kommuner bidrar nå til å finansiere et krisesentertilbud for menn og kvinner, slik loven krever. «Hovedbildet er altså at kommunene søker å oppfylle kravene i krisesenterloven gjennom å overta eller knytte seg til et eksisterende krisesenter», heter det i rapporten som også viser utbredt brukertilfredshet.

Rapporten er skrevet av Elisiv Bakketeig, Elisabeth Gording Stang, Christian Madsen, Ingrid Smette og Kari Stefansen.