Vil hjelpe samfunnet og pasientene sine samtidig

Skrevet av: Ida Kvittingen

Akkurat nå forsker psykologen på vaksineskepsis. Hvorfor vegrer så mange seg for å ta koronavaksinen? Og hva gjør at de skifter mening?

– Vi pleier å karikere vaksineskeptikere, men sannheten er mye mer komplisert. Det er mange forskjellige grunner til at folk er skeptiske, sier doktorgradsstipendiat Omid V. Ebrahimi ved Universitetet i Oslo.

– For noen handler det om tillit, for andre er det redsel. Det er viktig å forstå de ulike forholdene som henger sammen med dette for å kunne møte disse menneskene på riktig måte. For vi kommer ingen vei med å stigmatisere dem.

Forsker i sanntid

Sammen med kolleger har han publisert rundt 20 forskningsartikler under pandemien, om alt fra stressa foreldre til om folk følger smitteverntiltakene. Den mest kjente er kanskje studien som viste at flere nordmenn enn før fikk symptomer på angst og depresjon under koronapandemien, særlig da smitteverntiltakene var strenge.

Med så aktuell forskning har Ebrahimi fått mye oppmerksomhet. Journalister ringer stadig, og i 2020 fikk han og kollegene formidlingsprisen fra Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo.

– Det har vært ekstremt hektisk fordi vi driver sanntidsforskning, sier Ebrahimi.

– Men det er selvfølgelig veldig stas at det har vært stor interesse for forskningen vår de siste årene.

– Forskningen min hjelper meg med å bli en bedre kliniker

Få psykologer gjør som ham, sjonglerer en hverdag mellom klinikken og universitetet. Ebrahimi er dobbeltkompetansestipendiat. Det betyr at han spesialiserer seg i voksenpsykologi samtidig som han tar en doktorgrad ved Universitetet i Oslo.

Halve arbeidsuka forsker han, resten av tida behandler han pasienter på Modum Bad. Det er en kombinasjon han liker veldig godt. Og han tror den gjør ham til en bedre psykolog og forsker.

– Når jeg forsker på behandling av lidelse, hjelper det kliniske arbeidet meg med å finne gode problemstillinger og å beholde bakkekontakten, sier Ebrahimi.

– Forskningen min hjelper meg med å bli en bedre kliniker. Når jeg forsker på depresjon, lærer jeg å se det fra ulike vinkler, og det gir meg verktøy jeg kan teste direkte på klinikken.

Måler pasientene sine

Han forklarer at han pleier å utnytte ventetida mellom den første vurderingssamtalen og selve behandlingen til å undersøke mulige årsaker til pasientens plager. Pasientene fyller ut flere korte skjemaer over tid der de oppgir symptomer og problemer som kan henge sammen med dem. Forskeren gjør så en statistisk analyse og tegner et nettverk over pasientens problemer.

Når behandlingen skal starte, står Ebrahimi klar med noen kliniske hypoteser han kan diskutere med pasienten.

– Hvis jeg for eksempel vet at for deg henger selvkritikk nesten alltid sammen med en tung følelse av verdiløshet, vet vi bedre hvor vi skal starte for å tilby raskest mulig hjelp, sier han.

– Jeg savnet menneskekontakt

– Noe av det fineste med å være psykolog er å se at folk kan få et bedre liv. At dere klarer å finne ut av det sammen, du og pasienten. De øyeblikkene er helt fantastiske, dem blir jeg aldri lei av.

– Mens forskningen gjør det mulig å hjelpe folk på en større skala. Arbeidet kan, hvis det kommer noe fornuftig ut av det, nå mange flere mennesker, sier Ebrahimi.

Hvordan endte han i denne dobbeltdansen?

Som student var han ikke engang sikker på at det var psykolog han skulle bli.

– Jeg gikk på ingeniørstudiet og savnet menneskekontakt. Jeg hadde lyst til å jobbe med noe der jeg kunne hjelpe mennesker direkte, sier Ebrahimi.

Først tenkte han at han bare ville jobbe klinisk. Men underveis i psykologistudiet skjedde det noe.

– Jeg ble interessert i psykologiske fenomener og hvordan de oppstår. Som depresjon – hvordan kan det skje folk i det hele tatt? Det er fortsatt mye vi ikke vet. Jeg har lyst til å finne ut mer om de spesifikke faktorene for å kunne skreddersy behandlingen, sier han.

Psykologforeningen: Vi trenger mer forskning på psykisk helse

Psykologforeningen mener vi trenger mer av nettopp den typen forskning Ebrahimi gjør. Foreningen har bedt Norges forskningsråd om å øke støtten til forskning på psykososial helse, særlig i lys av eventuelle ettervirkninger av tiltak i forbindelse med koronapandemien.

Psykiske helseplager fører til store tap i samfunnet. Psykologforeningen synes Forskningsrådet kan bidra til mer forskning på psykisk helse, og foreslår at de bruker tolv prosent av helseforskningsbudsjettet sitt på psykisk helse, mot ni prosent i dag.