Rødt eller blått?

Høstens stortingsvalg gir retning for de fire neste årene. Men vi kan allerede nå vite en del om helsepolitikken vi har i vente.

Av: Håkon Kongsrud Skard, president i Psykologforeningen

Helsesektoren i Norge er en av de mest regulerte og strukturerte delene av de offentlige tjenestene.

Konsekvensene av feilbehandling og de store ressursene i spill har over tid ført til at myndighetene ønsker å føre sterk kontroll med helsevesenet, særlig spesialisthelsetjenesten som ligger i direkte linje under departementet.

En styringsideologi

Dette behovet for kontroll med en av de største utgiftspostene på statsbudsjettet er også en bakenforliggende årsak til at de to store styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, ofte krever posten som helseminister.

Siden 1992, da helse ble skilt ut som eget departement, er det kun Dagfinn Høybråten som bryter rekken av helseministre fra Arbeiderpartiet og Høyre.

Det medfører at helsepolitikken, til tross for ulike koalisjonsregjeringer med ulike plattformer, er svært preget av partiprogrammene til disse to partiene.

– Og den politikken har tradisjonelt hatt flere likheter enn forskjeller.

Det er sikkert enkelte medlemmer som nå vil protestere – hva med de andre partiene? Vil ikke en koalisjonsregjering eller en mindretallsregjering måtte søke støtte for sin politikk? Og blir ikke dermed de mindre partiene like viktige?

Svaret er et klassisk «ja og nei». Mindre partier kan være viktige i enkeltsaker eller i budsjettforhandlinger, men de lange linjer legges i departementet.

Vi bør ikke undervurdere betydningen av hvem som sitter i posten som helseminister.

Det muliges kunst

Et forslitt begrep hos organisasjoner som søker å påvirke politikken, er «mulighetsrom». Det vil si å identifisere områder i politisk bevegelse, hvor vi kan prøve å påvirke utfall i en retning vi mener er riktig.

Mye av vårt politiske arbeid handler derfor om å identifisere og jobbe med disse «mulighetsrommene».

Et eksempel er pakkeforløpene. Når nåværende regjering kom inn i kontorene, lanserte de sin tillitsreform. Denne kunne vi bruke for å argumentere om at pakkeforløpene var unødig kontroll med kompetente fagfolk, uten stort utbytte for pasientene.

Og vi lyktes med det.

Men mulighetsrom handler også om å identifisere områder hvor det ikke er politisk bevegelse, det vil si områder hvor selv stor innsats fra oss vil ha liten sannsynlighet til å skape endring eller positivt utfall.

Derfor gjør vi klokt i å lese partiprogrammene til Arbeiderpartiet og Høyre særdeles nøye, for å se hva de planlegger, slik at vi kan legge våre planer deretter.

Hva mener Arbeiderpartiet?

Jan Christian Vestre har allerede lansert sitt «Prosjekt X», en løs tittel på en større helsereform hvor detaljene ennå er uklare.

Men målsettingen er bedre samarbeid og samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, med særlig fokus på «svingdørspasienter».

Han har allerede fremmet prosjektet «En vei inn» fra Vestfold, som en løsning i de psykiske helsetjenestene.

Dette er utviklinger som vi må følge tett og være klare til å håndtere.

Avhengig av hvor gjennomgripende reformer Arbeiderpartiet legger opp til, så vil dette kunne ha store faglige og tariffmessige konsekvenser for våre medlemmer. Og selvfølgelig store konsekvenser for tilbudet til våre pasienter.

Videre vil de fortsette satsingen på lavterskeltilbud med sikte på lovfesting, samt mye annet som man kan selv lese i programmet deres.

Og hva med Høyre?

Høyre ønsker ikke uventet å gjeninnføre «Fritt behandlingsvalg», med større innslag av private aktører som leverer helsetjenester til den offentlige spesialisthelsetjenesten.

Videre ønsker de å øke andelen innsatsstyrt finansiering i spesialisthelsetjenesten.

Her må vi jobbe for at «Fritt behandlingsvalg» blir bedre utformet enn i forrige runde og samtidig styrke vår innsats overfor medlemmer som jobber i privat sektor.

Så må vi også forholde oss til en ny diskusjon om innsatsstyrt finansiering.

Høyre ønsker også å satse på lavterskeltilbud, men er mer spesifikke i form av at det skal være «Rask psykisk helsehjelp (RPH)», også for ungdom.

Mange fellesnevnere

Som nevnt tidligere, er det flere likheter enn forskjeller i helsepolitikken til disse to partiene. Det er også synlig i partiprogrammene.

– Derfor bør vi se på hvilke temaer begge partier løfter.

Ikke uventet er begge partier opptatt av samhandling, innad i helsetjenestene og med andre sektorer.

De er opptatt av oppgavedeling mellom helseprofesjoner, en diskusjon som allerede er godt i gang – både i departement, direktorat og i tjenestene.

Begge partier er opptatt av digitalisering og hvilke gevinster helsetjenestene kan få av kunstig intelligens.

Disse temaene vil med andre ord prege tjenestene og vårt arbeid i den neste stortingsperioden uansett. Noen er vi godt i gang med, andre – som kunstig intelligens – må vi forberede oss på.

De lange linjer

Men her er utfordringen: Uavhengig av de politiske målsettingene og temaene, så vil de etablerte strukturene i helsetjenestene, i form av reguleringer og prioriteringsregler og mye annet, fortsette å legge premisser for tjenestene.

– Vi må derfor finne mulighetsrommene i påvirkning også av disse.

De politiske målsettingene er av natur mer kortsiktige, fordi en regjering ikke kan forvente å ha mer enn fire år til rådighet.

Imens kverner de etablerte strukturene videre. Disse er ikke vektet i favør av psykisk helse. Det må vi endre på.

Men her er mulighetsrommene både mindre og mer komplekse, de krever mer langsiktig påvirkning og grundigere forarbeid. De krever også at man jobber like mye opp mot helseforvaltningen og byråkratene i departementet og direktoratet.

De krever en forståelse av kompleksiteten i disse systemene og at vi tilbyr løsninger som kan aksepteres innenfor de snevrere rammene det medfører.

En spennende høst

Vi står i krevende tider, både nasjonalt og internasjonalt. Det medfører at velgerne er mest opptatt av sikkerhetspolitikk og økonomi.

Jeg har tidligere skrevet om hva det krever av oss opp mot høstens valg og forbi. USA sin deltagelse i krigshandlinger i Midtøsten forsterker de behovene vi allerede ser.

Men innenfor helse ser vi allerede hva som er de politiske planene og hva som er de systemiske utfordringene.

Dette blir fokuset for mye av vårt politiske arbeid fremover, til det beste for medlemmer, faget og samfunnet.

Godt valg!