Psykisk helse må bli en del av grunnmuren

Vi blir flere eldre, færre skal utføre oppgavene, sykehusenes og kommunenes økonomi er presset. Samtidig blir psykisk helse altfor ofte behandlet som et tillegg til den øvrige helsetjenesten. Noe vi satser på gjennom tidsbegrensede prosjektmidler, lokale initiativer eller særskilte opptrappingsplaner. Slik kan vi ikke fortsette.

---

«Psykisk helse er helse.»

---

Vi har bygget opp stabile strukturer for somatisk helse gjennom hele livsløpet. Vi har fastlegeordningen. Vi har helsestasjoner. Vi har hjemmetjenester og sykehjem. Innbyggerne vet hvor de skal henvende seg når de trenger hjelp. Det finnes lovpålagte oppgaver, etablerte tjenester og relativt forutsigbare finansieringsordninger.

For psykisk helse er bildet et annet. Kommunene har sørge for-ansvar, men tilbudet varierer betydelig mellom dem. Hvilken hjelp du får, og hvor raskt du får den, avhenger fortsatt i for stor grad av hvor du bor. Dette har Riksrevisjonen pekt på både i 2021 og i sin oppfølging i 2026. Variasjonen er fortsatt for stor.

Det er et alvorlig problem for mennesker som trenger hjelp, og det setter pårørende og helsetjenestene på strekk.

Det gjøres mye godt arbeid i psykisk helsevern og i kommunene, men de aller fleste fagfolk jeg snakker med i dag, forteller om oppgaver som både er mer sammensatte og flere enn tidligere, og at tida ikke lenger strekker til. Dette gjenfinnes også i Riksrevisjonens rapport fra i år. 

Samtidig øker avslagsprosenten i sykehusene; i region Nord har den nå vært over 40 prosent, og ved landets største sykehus ligger den opp mot 50 prosent. Hvor blir det av de som avvises?  

---

«Når psykiske plager eller lidelser rammer, trenger folk mer enn gode råd om mestring. De trenger helsehjelp.»

---

De trenger fagfolk med kompetanse på psykisk helse. De trenger tjenester som er tilgjengelige når behovet oppstår, ikke først når problemene har vokst seg så store at spesialisthelsetjenesten blir eneste alternativ.

Derfor trenger vi en politisk diskusjon som handler mindre om hvordan vi kan redusere kravene til kompetanse i kommunene, og mer om hvordan vi kan bruke kompetansen vi har på en klok måte.

Psykologer representerer høy og spesialisert kompetanse på psykisk helse, og kan bidra til forebygging og tidlig innsats. Kompetansen kan styrke folkehelsearbeidet og veilede andre tjenester. Psykologer kan også gi nødvendig helsehjelp til mennesker som strever med psykiske lidelser. Kommunene trenger begge deler.

I møte med fremtidens helseutfordringer trenger vi derfor tydeligere strukturer som sikrer at psykologkompetansen kommer befolkningen til gode.

Det handler også om gode liv og bærekraft. Når det drives godt forebyggingsarbeid, når mennesker får hjelp tidligere, og når psykiske helseutfordringer blir møtt med riktig kompetanse på riktig nivå, reduseres belastningen på andre deler av helse- og velferdssystemet.

Fastleger, legevakter, spesialisthelsetjenesten, Nav og barnevern opplever hver dag konsekvensene av psykiske helseutfordringer som ikke blir fanget opp eller behandlet godt nok.

---

«Dette er likevel ikke først og fremst et spørsmål om effektiv ressursbruk. Det er et spørsmål om likeverdige helsetjenester.»

---

Vi ville ikke akseptert at tilgang til hjemmesykepleie eller behandling for høyt blodtrykk var avhengig av hvilken kommune man bor i. Vi kan heller ikke akseptere at tilgangen til psykisk helsehjelp varierer så mye som den gjør i dag.

Psykisk og somatisk helse henger uløselig sammen. Det må også løsningene gjøre. Skal vi bygge en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste for fremtiden, må psykisk helse bli en del av grunnmuren.

Det krever politisk vilje. Det krever stabile strukturer og kompetansekrav. Og det krever forutsigbar finansiering som gjør kommunene i stand til å bygge opp og beholde kompetanse over tid.

Innbyggerne trenger ikke flere midlertidige satsinger. De trenger trygghet for at også psykisk helsehjelp finnes når de trenger den.