På Gaza er ikke helsearbeidere bare hjelpere – de er også overlevende, foreldre og mål i krigen de prøver å lindre.
Under årets lederkonferanse markerte derfor nesten hundre tillitsvalgte psykologer «Not-A-Target»-kampanjen, for å vise sin støtte til helsepersonell som jobber på Gaza.
En internasjonal kampanje med mål om å beskytte sivile, helsearbeidere og humanitære aktører i krig- og konfliktsoner.
Budskapet er at helse- og humanitært personell, medisinske fasiliteter og sivilbefolkning ikke er militære mål i en krig.
Den norske kampanjen er initiert av helsepersonell over hele landet, og det er ingen spesiell organisasjon som står bak.
Siden november 2023 har arrangørene av norske Not-A-Target hatt markeringer den 15. i hver måned, for å støtte kollegaer som jobber på Gaza.
Medisinsk nøytralitet må respekteres
Helsepersonell og medisinske fasiliteter er ikke militære mål. Foto: Karine Liland / Psykologforeningen
The Lancet rapporterer at forventet levealder blant befolkningen på Gaza er halvert i perioden mellom oktober 2023 og september 2024. Da har det ikke blitt tatt høyde for indirekte årsaker til dødelighet, og sjansen er stor for at dødeligheten er enda høyere enn rapportert.
– Den medisinske nøytraliteten må respekteres. Alle mennesker har rett til helsehjelp, og angrepene på helsepersonell og helsetjenester, og de systematiske bruddene på medisinsk nøytralitet, er uakseptable, sier president i Psykologforeningen Håkon Kongsrud Skard.
Ga i 2024 ut boka Dagbok fra Gaza. En hjelpearbeiders beretning om tap, traumer og håp, og ga sammen med journalist Guro Kulset Merakerås i 2023 ut boka Moria. På innsiden av Europas største flyktningleir.
Tildelt Psykologprisen 2025.
Tildelt Redd Barnas Rettighetspris i 2024, og nominert til den samme prisen i 2020.
Innlemmet i «Wall of Feminism» i 2021 for sitt arbeid med rettigheter for barn på flukt.
Har to ganger vært finalist til utmerkelsen Årets trønder (2020 og 2021).
Mottok Fluktprisen og Arne Fjellbus Minnepris i 2023.
Hun har jobber for Leger Uten Grenser på Gaza i to omganger. Hun var der blant annet i 34 dager høsten 2024 og i igjen i januar og februar i år.
I mai ble hun tildelt Psykologprisen for sitt enestående arbeid med å hjelpe barn og familier i verdens farligste områder.
Katrin Glatz Brubakk ved Nasser-sykehuset i Khan Younis på Gazastripen. Foto: Privat
I ti år har Brubakk tatt på seg oppdrag med å reise til noen av de mest utsatte og krevende områdene i verden.
Hun har hatt hele tolv opphold som frivillig og profesjonell hjelpearbeider i flyktningeleiren Moria i Hellas, hun har hjulpet traumatiserte flyktninger i Egypt, vært på redningsskip i Middelhavet og har snakket med mange hundre ofre for tortur.
Hun er med all denne erfaringen i bagasjen klar på én ting: Gaza skiller seg fra andre krig- og kriseområder.
– Det er mange steder på kloden hvor det er krig, og hvor flukthistoriene er forferdelige. Den store forskjellen mellom disse stedene og Gaza, er at det her ikke finnes noen trygge steder. Der er aldri noe pusterom eller noe sted man kan vite at man kan komme seg unna eller redde barna sine, forteller Brubakk.
– Selv i den lille stripa som er definert som humanitær sone er det ikke noe humant igjen.
Katrin Glatz Brubakk
Hun forteller også at befolkningen nå ikke bare lever med frykt for bomber, men at de nå sulter i tillegg:
– En kollega på Gaza fortalte meg at «nå har vi bare to valg igjen: å dø av bomber eller å dø av sult».
«Er alle her?»
Brubakk forteller det å jobbe som hjelpearbeider har blitt stadig mer krevende.
– Blokaden av mat og hjelpesendinger startet 2. mars i år, og så ble medisinlageret ved Nasser-sykehuset bombet i to omganger, 23. mars og 18. mai. Så først dreper man folk med bomber, og så sørger man for helsepersonell ikke kan hjelpe de som fortsatt lever.
– Ved å frata oss muligheten til å hjelpe medisinsk dobler man effekten av bombene.
Katrin Glatz Brubakk
Hjelpearbeiderne lever også med stor usikkerhet knyttet til hvem av dem som i det hele tatt kommer seg på jobb på sykehuset.
– Hvem er det som ikke kommer fram fordi det stod en tank i veien? Hvem har måttet evakuere? Hvem har mistet familiemedlemmer i løpet av natten? Disse spørsmålene er en del av den daglige rutinen, forteller hun.
Brubakk trekker frem at hun er svært takknemlig og ydmyk over å få jobbe sammen med de lokale hjelpearbeidene som ikke bare er der for å hjelpe sivilbefolkningen, men som også er en del av befolkningen selv.
– Hvis det finnes noen helter i denne historien, så er det de som lever i denne krigen, som er livredde hver dag, som prøver på en eller annen måte å overleve, og likevel kommer på jobb, sier hun.
Å støtte hverandre
– Helsepersonell som selv lever i fare, kan påta seg mye jobb. Det kan gi mening i en kaotisk hverdag hvor man er omringet av andre lidende.
Akiah Astral Ottesen har forsket på traumer og flyktninger, og jobber med ukrainske psykologer. Foto: NKVTS, Kristoffer Sandven
Det forteller Akiah Astral Ottesen, spesialist i klinisk voksenpsykologi som jobber på Traumesenteret, og som har forsket på flyktninger, traumer og psykose.
Hun har også de seneste årene vært tett knyttet til ESTSS sitt engasjement med støtte til ukrainske psykologer som lever i krig.
– Stort engasjement og arbeidskapasitet kan føre til utbrenthet over tid dersom man ikke er oppmerksom på selvivaretagelse, men dette siste kan kjennes ut som et svik mot alle som trenger din hjelp i krisen her og nå, sier Ottesen.
I sitt arbeid med ukrainske psykologer har det vist seg at det å snakke sammen og støtte andre hjelpere i krig fungerer som et anker i hverdagen for mange.
Dette er Akiah Astral Ottesen
PhD og spesialist i klinisk voksenpsykologi
Jobber på Traumesenteret, Psykologvirke AS, og Seksjon for klinisk psykoseforskning ved Oslo Universitetssykehus
Har skrevet doktorgrad om innvandrere og psykisk helse
Har vært redaktør for boken Kultur og kontekst i klinisk psykologarbeid
Jobber tett med The European Society of Traumatic Stress Studies (ESTSS) sitt engasjement med støtte til ukrainske psykologer som lever i krig
Det å vise hverandre godvilje og kjærlighet er spesielt viktig.
– Etter fullskalainvasjonen i 2022 hadde psykologene først og fremst behov for støtte fra hverandre i håndtering av egne reaksjoner. Etter hvert som krigen har blitt mer langvarig har det utviklet seg en form for normalitet i det unormale og det har blitt gradvis mer fokus på fag og metoder, forteller hun.
– Hva kan vi egentlig bidra med?
Brubakk benytter seg selv av psykologen som jobber på kontoret til Leger Uten Grenser i Oslo. Hit kan hun ringe når som helst når hun kjenner at hun trenger hjelp.
– Du kjenner deg aldri alene i verden, heldigvis, sier hun.
Og det er helt nødvendig når man skal yte helse- og humanitær hjelp til en befolkning som lever i konstant frykt og usikkerhet.
– Alt det som vi vet er med på å dempe traumepsymptomer er helt borte. Det å ha en forutsigbar hverdag, kunne gå på skole, planlegge hvordan dagen ser ut og ha en slags rytme, det er helt umulig på Gaza nå. Det er ingen steder du kan legge deg og være trygg på at du våkner i live, sier Brubakk.
Ottesen forteller at det å gi folk mulighet til å kjenne på trygghet der de kan, lytte til dem, gi støtte og validere følelsene deres er anbefalt av mange fagpersoner.
– Det handler derfor om å først og fremst yte psykologisk førstehjelp i en sånn situasjon.
Akiah Astral Ottesen
Å gi psykologisk førstehjelp er også noe Brubakk gjør i praksis i sin hverdag på sykehuset på Gaza.
Katrin og en kollega snakker med en lokal gutt ved Nasser-sykehuset. Foto: Privat
Hun forteller om en 12 år gammel gutt som kom inn for å skifte bandasjer og som skrek i full panikk og angst. Faren til gutten sier at de to er de eneste overlevende i en storfamilie, og nå har de bare hverandre igjen.
– Da tenker jeg at det ikke er noe rart at han hyler, han er jo livredd for å miste den siste gjenlevende i familien, sier Brubakk.
Hun jobbet med både gutten og faren med å berolige, puste og betrygge om at far og sønn ikke skal skilles fra hverandre.
– Det jeg gjør er ikke veldig avansert. Jeg får ikke gitt denne gutten familien sin tilbake, jeg får ikke håndtert traumene der og da, men jeg får gitt han en opplevelse av at det finnes godhet her i verden og det finnes noen som oppriktig bryr seg om hvordan han har det.
– Ikke minst får jeg hjulpet faren med å være en god pappa for dette barnet.
Katrin Glatz Brubakk
Stor belastning
– Det sier seg selv at å leve i fare over lang tid fører til at både barn og voksne er i konstant beredskap, både fysisk og psykisk. Det er en stor belastning på stressystemet, og oppmerksomheten rettes raskt mot farer, forklarer Ottesen.
Hun forteller at når grunnleggende behov som støtte, beskyttelse, ernæring og et trygt sted å være mangler, er en naturlig reaksjon å stadig forsøke å reetablere kontroll over situasjonen man er i.
– Men man kan gradvis miste motet og havne i en hypoton, overgitt tilstand med manglende følelser, interesse og livsgnist. Å stå i mye spenning over lang tid gir stor slitasje, sier hun.
Ser konsekvensene når faren er over
Brubakk forteller om barna på Nasser-sykehuset, som har stått i en ekstremt belastende situasjon over lang tid:
– Én jente har mistet høyre arm og halve ansiktet, en annen har mistet begge beina. En tredje har mistet synet fordi et bilbatteri eksploderte i ansiktet hennes. Andre har ingen skader selv, men har plukket søsken ut fra ruiner eller vært vitne til at foreldre har dødd.
Hun sier at hun ikke vet hvordan man skal klare å få reparert dette, og at det virkelige omfanget av krigen nok ikke vil være synlig før etter at krigen er over.
– Når folk endelig kan slappe av, da tror jeg mange kommer til å kollapse. Det er først da traumesymptomene virkelig vil komme fram, for det er først da du kan slippe det til, sier hun.
Ottesen forklarer at når man lever i en uforutsigbar og vedvarende farlig situasjon, vil man gjerne tilpasse seg på et vis.
– Ofte oppstår symptomer på psykisk lidelse og smerte når faren er over, sier hun.
En enorm oppgave
– Behovet for humanitær intervensjon fra verdenssamfunnet er påtrengende og akutt, sier president Håkon Skard.
I lys av et utbombet Gaza med sult, mangel på fungerende sykehus og store menneskelige lidelser, trengs blant annet et omfattende reparasjonsarbeid av krigstraumer blant flere generasjoner av Gazas 2,4 millioner innbyggere.
Barna som vokser opp på Gaza vil få en enorm oppgave med å bygge opp landet etter krigen. Foto: Privat
– Dette er Gazas oppvoksende slekt. Dette er de som skal bygge et land som er nesten totalt ødelagt, som nå skal bære byrden med å gjenskape et land. For en byrde for dem, for en belastning, for en enorm oppgave som pålegges dem, og som de ikke vil kunne klare uten vår hjelp, sier Brubakk.
Hun mener ikke at alle psykologer skal reise ned og stå i de farlige og krevende krig- og kriseområdene som finnes, men at det å bruke fagkunnskapen sin til å formidle konsekvensene for sivilbefolkningen og å hjelpe de som kommer hit som flyktninger er viktig arbeid.
Akiah Astral Ottesen mener psykologer så godt de kan bør formidle til myndigheter om de psykiske skadene som blir påført mennesker i krig, og at fagfolk bør stå på barrikadene for fredelige løsninger.
– Vi sitter på kunnskap om de psykiske konsekvensene av krig og at det ikke bare påvirker den fysiske og psykiske helsen for de som er direkte ofre for krig, men også deres familier, noen ganger i flere generasjoner, sier hun.
– Det er når den gjenlevende befolkningen skal begynne å prøve å bygge opp dette landet igjen, både fysisk og psykisk, den virkelig store jobben begynner, avslutter Katrin Glatz Brubakk.
