Et bredere perspektiv på aldring

Vi må se både på utfordringene som må løses, og på ressursene og erfaringene eldre representerer.

Eldre omtales ofte i samme åndedrag som «kostnad», «risiko» og «samfunnsutfordring». Men eldre er ingen ensartet gruppe. Aldring rommer store forskjeller i helse, funksjon, livssituasjon, ressurser og behov.

Det er vanskelig å lese nyheter uten å se et tydelig mønster. Aldring knyttes i stor grad til sykdom, kostnader og systemsvikt. Eldre blir gjerne synlige når noe går galt: når omsorgen ikke strekker til, når helsetjenester svikter, eller når utgiftene øker. Psykisk helse, livskvalitet, mobilitet og sosial deltakelse får langt mindre plass i den offentlige debatten. Hvilke forventninger skaper det hos de av oss som er eldre i dag, og hos resten av oss, som en dag skal bli eldre?

Fremstillingen i mediebildet gjenspeiles i den politiske debatten, og godt er det at det kommer frem hvor det trengs tiltak. Mange av utfordringene er alvorlige og må tas på største alvor. Riksrevisjonens rapport om helsetjenestenes samhandling om eldre, peker på vesentlige svakheter. Den konkluderer blant annet med at mange flere burde få helsehjelp på lavest mulig omsorgsnivå, at tjenestene er for fragmenterte, og at det er behov for å innrette statlige virkemidler for å sikre dette.

Måten vi snakker om aldring på, påvirker også hvilke forventninger vi har til eldre, til tjenester og til egen alderdom. Derfor trenger vi et bredere perspektiv.

Forskning på fagområdet gir et mer nyansert bilde. Den viser at redusert mobilitet hos eldre henger sammen med flere faktorer enn somatisk helse og fysisk aktivitet. Angst og depresjon er faktorer som både fører til og forsterker sosial tilbaketrekning, lavere aktivitet og økt somatisk sykdom. Samtidig kan utvikling av angst og depresjon henge sammen med forverring av somatisk helse. Når mobilitet går ned, øker risikoen for både psykiske og fysiske helseplager, og dermed også behovet for psykiske og somatiske helsetjenester.

---

– Måten vi snakker om aldring på, påvirker også hvilke forventninger vi har til eldre, til tjenester og til egen alderdom.

---

Likevel er psykiske lidelser hos eldre fortsatt underdiagnostisert og underbehandlet. Tilgangen til psykologisk behandling for eldre er begrenset, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Myter om at eldre ikke ønsker å ta imot behandling for psykiske lidelser eller at behandling har mindre effekt hos eldre, er utbredt. Disse mytene bidrar til å begrense både dagens tilbud og hemme utviklingen av nødvendige fremtidige tjenester. I tillegg kan de føre til lave forventninger hos eldre om eget behandlingsutbytte.

Psykologisk kompetanse er i liten grad representert i tjenestene for eldre. Alderisme er både et samfunnsproblem, en utfordring for eldre og deres pårørende, men også for deres helse og livskvalitet. Studier viser sammenheng mellom opplevd alderisme og eldres livskvalitet og psykiske helse, også når en kontrollerer for andre kjente faktorer.

Hvordan kan vi bidra til større oppmerksomhet rundt alderisme og holdningsendringer? Hvordan kan psykologisk kompetanse benyttes for å bedre helse- og omsorgstjenester til eldre? Hvordan kan vi sikre at de som kan og ønsker det, kan fortsette i arbeid etter pensjonsalder? Hvordan kan samfunnet i større grad ta i bruk eldres erfaring og kompetanse i arbeidslivet, familiene og frivilligheten? Og hva trengs av kultur- og minoritetsforståelse i møte med en stadig mer mangfoldig eldre befolkning?

For å kunne bidra med et bredt psykologisk perspektiv på både individ- og samfunnsnivå, har Psykologforeningen utformet en strategi for eldre og vedtatt «Psykisk helse og eldre» som hovedsatsningsområde. Jeg gleder meg til videre utforming og arbeid sammen med hele foreningen på et område hvor vår kompetanse kan utgjøre en betydningsfull forskjell.