I dag går tankene våre til alle som ble rammet av terroren 22. juli de som mistet noen de var glade i, de som overlevde, og alle som fortsatt lever med konsekvensene.
Det er viktig å lære av det som fungerte og av det som kunne vært gjort bedre i arbeidet med å ivareta pårørende og berørte etter 22. juli.
I 2011 var Renate Grønvold Bugge en av få som var spesialist i både klinisk og organisasjonspsykologi. Denne kombinasjonen ble utslagsgivende da telefonen fra Arbeiderpartiet kom etter 22. juli.
Om Renate Grønvold bugge
- Bugge tok hovedkurs i klinisk psykologi, med fordypning i utviklingspsykologi og sosialpsykologi.
- Hun ble introdusert for den britiske psykoanalytikeren Wilfred Bion. Bion var opptatt av gruppedynamikk og hva som forårsaker ulike typer samspill i og mellom grupper, og hans arbeid ble helt sentralt gjennom hele karrieren hennes.
- Hun har også bakgrunn fra Tavistock Clinic i London. Etter andre verdenskrig, da Europa lå i brakk og måtte gjenoppbygge både næringsliv og systemer, utviklet klinikken metoden grupperelasjonskonferanser, basert på Bions tenkning.
- Bugge er en av Norges mest erfarne krisepsykologer. I tillegg til å ha bistått lokalsamfunn og organisasjoner i store kriser, blant annet Caledonien-brannen (1986), Partnair-flyulykken (1989) og togulykken på Åsta (2000), har Bugge holdt forelesninger, veiledet og bidratt til flere fagbøker og artikler.
Terrorangrepet 22. juli 2011
- 564 mennesker var på AUFs sommerleir på Utøya i Buskerud 22. juli 2011. Gjerningsmannen Anders Behring Breivik drepte 69 mennesker, hvor av den yngste var 14 år.
- 35 ble innlagt på sykehus med betydelige skader.
- Før Breivik ankom Utøya, detonerte han en bombe i Regjeringskvartalet der åtte mennesker ble drept.
- Angrepene var politisk motiverte.
Dagene etter 22. juli
Etter terrorangrepet 22. juli 2011 henvendte Arbeiderpartiet, ved daværende partisekretær Raymond Johansen, seg til Psykologforeningen for å be om hjelp.
Telefonen gikk videre til Atle Dyregrov som befant seg sammen med Bugge da forespørselen kom. Dyregrov ba henne ta oppdraget på grunn av hennes bakgrunn.
Bugge husker godt det første møtet med Raymond Johansen på kontoret hans. Johansen sa til henne at som leder er det hans ansvar å ta avgjørelser, beslutninger og gi råd, men i denne krisesituasjonen hadde han ingen kompetanse.
– Han sa til meg at han var avhengig av å ha en samtalepartner og en rådgiver som hadde kvalifiserte, faglige innspill. At det kunne være han la for stort ansvar på henne, men spurte om hun var villig til å gå inn i denne oppgaven, forteller Bugge.
– Og inni meg sa det jo bare 'Amen, halleluja', for jeg tenkte at jeg skulle få jobbe med en leder som både er tydelig på sitt ansvar, men også på sine begrensninger, og er villig til å gå inn i dette ukjente farvannet sammen. Det ble et fantastisk samarbeid.
– En toppleder i en organisasjon må i en sånn situasjon ha to fokus. Det ene er selve krisesituasjonen, hvordan håndtere den i forhold til egne medarbeidere og de berørte, og forhold utad. Samtidig må man ha bedriften og organisasjonens fremtid i hodet, forteller Bugge
I tre uker var hun disponibel døgnet rundt og bodde på hotell. Hun møtte Johansen om morgenen, var med i pressekonferanser, rådgivning og konflikthåndtering, og beveget seg gjennom mange deler av organisasjonen.
Arbeiderpartiet satt med regjeringsansvaret den gangen og det var viktig å skille mellom det administrative partiapparatet og politikken.
– Rådgivningen som kom fra generalsekretæren til statsministerkontoret, var basert på jobbingen vi gjorde på partikontoret, forteller Bugge.
«Ta øya tilbake»
Da AUF ga uttrykk for et ønske om å «ta øya tilbake» rådet Bugge Arbeiderpartiet til å tenke sorghierarki.
– De som er nærmest i dette sorghierarkiet er de etterlatte. Det er viktig at de kommer ut på øya først, forteller Bugge.
Det ble satt opp montre på kaianlegget med bilder fra øya, slik at de som skulle ut fikk sjanse til å forberede seg.
– Vi så at de etterlatte nesten ikke så på bildene, de var bare opptatt av å komme ut og være på stedet hvor deres kjære var blitt drept. Mens de som hadde overlevd, ble sugd mot bildene, for de kunne fortelle hvor de gjemte seg eller hvor de løp. Tilretteleggingen gjorde at de overlevende fikk forberedt seg mentalt før de dro over til øya.
Minnemarkeringen
Også spørsmålet om tidspunkt for den nasjonale minnemarkeringen i Oslo Spektrum ble Bugge involvert i. Enkelte råd gikk ut på å vente til over sommerferien, når Norge «hadde falt på plass igjen». Bugges anbefaling var den motsatte: Minnesamværet burde komme i direkte forlengelse av den akutte sorgprosessen.
– En begravelse markerer avslutningen på sorgens første fase, og gir rom for å føle på sjokket og erkjennelsen av det som har skjedd.
Hun anbefalte å tenke på samme måte for enkeltmennesker og for en organisasjon. Rådet gikk helt til statsministerens kontor.
Minnesamværet i Oslo Spektrum ble gjennomført 21. august 2011. Seremonien markerte slutten på den første sorgfasen.
Tilbake på jobb
Arbeiderpartiet legaliserte sorgen, forteller Bugge.
– Målet var å unngå at folk havnet ut i sykemeldinger. Kontorsjefen og generalsekretæren sa på medarbeidermøter at alle var ønsket tilbake på jobb, uansett funksjonsnivå. De ville legge arbeidsforholdene til rette slik at alle kunne yte, og sa tydelig at det er bedre å komme på jobb enn å sitte hjemme alene.
– Det ble stilt et rom til disposisjon som vi kalte pauserommet. Hvis noen kom på jobb og plutselig kjente at de ble overveldet, kunne de trekke seg tilbake. Det var jo midt i valgkampen på høsten, så partikontoret satt med masse valgmateriell med bilder av venner og kolleger som var omkommet, og plutselig kunne de bli slått i bakken. Når en arbeidsleder tar den type holdning, så gir det rom for at du kan være i jobb fordi tapsreaksjoner og sorg kan få plass.
Rommet ble i praksis lite brukt, men Bugge mener at selve symbolet, at arbeidsgiver hadde lagt til rette for det, bar noe av organisasjonens indre liv gjennom krisen.
Gjenstandene fra Utøya
Bugge fanget opp at politiet vurderte å ødelegge alle gjenstander.
– Det var jo gjennomvått og sørpete, for det regnet. Jeg ringte til politidirektøren og spurte om det stemte. Han svarte at man selv kunne tenke seg til det, at de ikke kunne levere ut en mobiltelefon med hull i til foreldrene. Da sa jeg at det kunne man godt, men at det måtte forberedes, forteller Bugge.
Bugge rådet dem til å ta vare på alt som kan identifiseres, slik at de etterlatte selv kan bedømme hvorvidt de vil ta imot det, hente det, eller ei.
Og slik ble det at politiet engasjerte sivilforsvaret og leide en stor industrihall. De tørket alt, pakket det i bager og sekker, merket hvor det var funnet, og hvem som var eier. Så la det ut i tre forskjellige saler.
Én sal med omkomnes eiendeler, med hvite duker, navn og datoer. Én for de overlevende sine saker og én for uidentifiserte gjenstander. Etterlatte fikk følge av politiet frem til det de lette etter. Salene hadde ikke stearinlys og kun naturlig lys gjennom vinduene.
– De etterlatte fikk støtte. De visste hva de kom til å møte. De fleste valgte å reise ut til industrihallen og hente sakene. Det var forutsigbare rammer og det var gjort pent og ordentlig, med verdighet.
Etter en krise så har folk fortsatt ressurser, og det er vår oppgave som psykologer å huske på dette. Det er ressurser både i individet, familien, organisasjonen og nasjonen, slik det var etter 22. juli.
Krise er ikke terapi
Det er veldig viktig å erkjenne at jobber man i kriser, så er det en annen tilnærming enn når man jobber direkte med behandling, forteller Bugge.
– I krisepsykologi må det vektlegges at det er en situasjon som folk er havnet i. Det er ikke en indre prosess som har utviklet seg over tid, men det er en akutt situasjon som er påført utenfra, hvor man ikke helt ser mestringsmuligheter eller har oversikten.
Krisepsykologi handler mye om å støtte mennesker og gå inn i det vonde for så å komme videre. Denne tilnærmingen reduserer utvikling av unngåelsesreaksjoner, som kan virke invalidiserende, og som kan medføre utvikling av psykiske lidelser, som for eksempel posttraumatisk stresslidelse.
– Fungerer ikke de vanlige mestringsstrategiene, må man sette opp rammer ut fra situasjonen folk er i og det betyr noen ganger å gi konkrete råd. Det er ofte ikke hensiktsmessig i en klassisk behandlingssituasjon, men i en krisesituasjon kan det være til stor hjelp. Det er ikke terapi. Det er støtte til mennesker i en akutt og helt ubegripelig livssituasjon.
Bugge har erfart at med gode rammer, god forberedelse og støtte kan mennesker møte det aller vondeste og komme ut på den andre siden med en visshet om at «noe verre kommer jeg ikke til å oppleve».
Individ, organisasjon og nasjon
– Jeg har ofte tenkt at innsatsen og bistand etter 22. juli var på individnivå og organisasjonsnivå i Arbeiderpartiet, men også på nasjonalt nivå. Alle tre nivåene på én gang.
Én lærdom fra 22. juli hun sitter igjen med er at man kan ikke gjøre denne typen arbeid alene. Selv om hun fysisk var alene i Oslo, skrev hun rapport hver eneste kveld, ren loggføring, og løftet spørsmål i telefonsamtaler med Atle Dyregrov og Marianne Straume. Alle tre var forankret i det som da het Senter for Krisepsykologi.
– Jeg oppdaget at vi tre var et team i den situasjonen, og at jeg hadde et ankerfeste i jobben min. Jeg kunne teste hypoteser, vurdere situasjonen, og ikke minst få støtte i arbeidet, forteller hun.
Bugge har nettopp fylt 85 år, og vurderer om hun skal søke ny lisens til høsten.
– Jeg holder jo på ennå. Jeg synes det er givende.
Les om:
Organisasjonspsykologi
Les om:
Spesialisering i organisasjonspsykologi
