– Det handler om kontakt

Håndgranater på Bislett og ungdommer som skyter mot hverandre i norske byer. Dette er hendelser som kan vekker sterke følelser av frykt, bekymring sinne og avsky.

Hvordan skal samfunnet møte barna og ungdommene som gjennomfører disse handlingene? Hvordan skal man som fagperson møte dem?

Personlig interesse

For psykologspesialist Zemir Popovac er slike spørsmål en del av hverdagen. Gjennom arbeidet med ungdomskriminalitet, vold og utsatte barn møter han mennesker som ofte vekker sterke følelser i omgivelsene.

Les også: – Det er jo dette psykologer er trent på

Han mener vi skal ta de sterke reaksjonene våre på alvor, men advarer samtidig mot å la dem bli hele fortellingen.

– Når vi ser overskrifter om håndgranater og skyting, så ser vi en råskap som vekker sterke følelser, og vi skal reagere på det. Det vi ikke ser er at det i mange tilfeller bak den råskapen ligger en sårbarhet, sier Popovac.

---

– Råskap og sårbarhet er to sider av samme sak.

---

Juryen for Åse Gruda Skard-prisen beskriver Popovac som en formidler som bringer psykologien inn i noen av samfunnets mest krevende spørsmål; vold, migrasjon, utenforskap og sårbarhet.

Gjennom bøker, undervisning, foredrag, podkaster og offentlig debatt har han bidratt til å gjøre psykologisk kunnskap tilgjengelig langt utenfor fagmiljøene.

Selv forteller han at interessen for disse temaene ikke bare er faglig.

Gjennom egne erfaringer med krig og flukt har han blitt opptatt av å forstå mennesker innenfra. Han mener erfaringene også har formet måten han tenker psykologi på.

– Min bakgrunn har gjort meg særlig opptatt av det fenomenologiske. Om hvordan livet oppleves fra innsiden, og ikke bare av hvordan det kan forstås gjennom teori og forskning. Det er ekte mennesker vi jobber med.

Å forstå innenfra

– Empati og innlevelse hjelper oss til å se mer av den andre, særlig i møte med mennesker vi oppfatter som annerledes enn oss selv, eller som skremmer eller provoserer oss med sin atferd. Jeg blir stadig minnet om hvor viktig det er å forsøke å forstå mennesker innenfra.

---

– Å forstå er ikke det samme som å akseptere handlingen. Det handler om å ikke miste evnen til kontakt – om å se mennesket, ikke monsteret.

---

Popovac er privatpraktiserende psykologspesialist, som primært jobber som veileder for miljøterapeuter i barnevernsinstitusjonene til Stendig barnevern i Oslo.

I tillegg bistår han politiet og Kripos som fagressurs i saker knyttet til ungdomskriminalitet. Han underviser også i utviklingspsykologi og migrasjonshelse på NTNU, Politihøgskolen, og på spesialistutdanningen for psykologer.

Formidling av faget er noe han brenner for, og nettopp formidlingen er bakgrunnen for at han nå mottar Åse Gruda Skard-prisen.

– Det som rører meg mest, er at den formidlingen jeg driver med, og som jeg håper gagner barn og sårbare grupper i samfunnet, blir anerkjent. At ikke bare jeg som formidler anerkjennes, men også denne kunnskapen, sier Popovac.

Les om: Åse Gruda Skard-prisen

Kampen på Gjøvik

Historien til Popovac begynner langt unna norske debatter om ungdomskriminalitet.

I 1993 kom han til Norge som 18-åring sammen med lillebroren. De var flyktninger fra Bosnia. Bak seg hadde de krig, konsentrasjonsleir og en dramatisk flukt.

I tiden etter ankomsten bodde de på asylmottak på Gjøvik. Der kom de i kontakt med noen norske ungdommer som inviterte dem til fotballkamp.

– Det var litt av et syn på den fotballbanen. De norske gutta kom i fotballdrakter, med strømper, leggbeskyttere og fotballsko. Og så var de pene og velstelte på håret, husker han.

På motsatt side sto de nyankomne flyktningene med lånte sko og klær de hadde klart å skaffe.

– Vi på andre siden av banen så ut som en gjeng med sirkusartister. Noen sto i pensko, noen i fotballsko, noen i dongeri, andre i shorts. Noen var gredd på håret, andre var ubarbert.

---

– Og mens vi står der og ser på de fine norske gutta, er det som om noe tar tak i oss – vi ser alt det de har, og plutselig blir vi minnet på alt vi har mistet.

---

For gutta fra asylmottaket, handlet det ikke bare om fotballdrakter og leggbeskyttere.

– Det handlet om å ha en mamma og pappa som bryr seg og som kjøper utstyr til deg. Nå hadde vi ingen, forteller Popovac.

Han beskriver en felles smerte, og at det å tape denne kampen nå, samtidig som de står og ser på alt det de savner i livet, var helt utenkelig.

Da kampen startet, spilte de derfor som om de var i VM-finalen.

– Vi ga alt. Folk som så oss fra utsiden må sikkert ha tenkt at vi var som ville dyr – ustyrlige og aggressive. For oss handlet det om å håndtere den smerten av å være underlegne og alene i verden. Og vi skulle i hvert fall ikke tape for guttene som hadde «alt».

Dette er atferd som kan virke skremmende, men dersom man skreller løken så kan det ligge mye smerte bak det som oppleves som skummelt og farlig.

Det som ligger bak

Når debatten om ungdomskriminalitet tilspisser seg, er Popovac opptatt av at oppmerksomheten ikke bare rettes mot handlingene, men også mot det som ligger bak dem.

– Vi kan være veldig gode på å rope etter tiltak mot råskap, men også kanskje overse betydningen av arbeidet med denne sårbarheten bak, sier han.

Han mener fagfolk har et særlig ansvar for å bringe forskning og kunnskap inn i debatten når nye tiltak vurderes.

– Vi som jobber med dette har en særlig samfunnsplikt til å opplyse, og bringe forskningen og kunnskapen på banen slik at de politiske tiltakene kan bli mer balanserte.

Les også: Barn og unge trenger hjelp, ikke straff

Popovac opplever samtidig at sterke følelser ofte påvirker hvordan samfunnet forstår og møter barn og unge som utøver vold eller begår kriminalitet. Bekymring, avmakt, frykt og avsky er naturlige reaksjoner, men de kan også prege hvilke løsninger vi ser etter.

Han advarer mot at tiltak i noen tilfeller blir utformet for å gjenopprette de voksnes opplevelse av kontroll, snarere enn å møte barnas behov.

– Vi skal ikke være naive. Unge trenger grenser og konsekvenser, men tiltak vi foreslår kan noen ganger være mer et uttrykk for våre egne følelsesmessige behov for å gjenvinne kontroll, få utløp for våre følelser, «sette skapet på plass», heller enn at det er det beste for barnet eller ungdommen det gjelder.

Individualisering

En annen risiko, mener han, er at forklaringer og ansvar plasseres ensidig hos individet.

– Vi risikerer iblant å individualisere ansvaret og årsaken til den enkeltes atferd. Det betyr ikke at individet er helt uten ansvar. Men legger vi hele ansvaret på den enkelte, kan vi miste av syne forhold i barnets liv som har bidratt til atferden. Det er en viktig forskjell på å si «voldelige barn» og «barn som utøver vold».

---

– Volden er ikke en egenskap ved barnet. Den er en handling.

---

Han påpeker at barn og unge som utøver vold og kriminalitet ikke er én gruppe, og at tiltak derfor må tilpasses ulike behov. Samtidig understreker han at barns grunnleggende utviklingspsykologiske behov er universelle.

– Uavhengig av kultur, etnisitet og hvilket temperament de er født med, har barn de samme grunnleggende utviklingspsykologiske behovene.

Han peker særlig på betydningen av arenaer der barn opplever fellesskap, tilhørighet og trygge relasjoner.

– Viktige utviklingsarenaer er der hvor de lærer seg å håndtere følelser, opplever fellesskap og gjenkjennelse i andre. Det handler om å sørge for at alle barn får likeverdige muligheter til inkludering, tilhørighet og fellesskap med andre.

Popovac mener alle trenger å erfare at de betyr noe for andre.

– I fagpsykologien kaller vi det «mattering»; å føle seg verdsatt for den man er, og å oppleve at man kan bidra og gjøre en forskjell.

Den viktige kontakten

Gjennom sitt arbeid med flyktninger, har Popovac blitt opptatt av hvordan psykisk helse formes i samspillet mellom mennesker og omgivelser. Han mener samfunnet noen ganger kan forvente for mye, for raskt.

– Vi tenker gjerne at psykiske helseplager hos flyktninger primært skyldes traumer fra krig og flukt, men mange av plagene er også knyttet til tap av identitet og sosiale roller og til manglende tilhørighet i det nye landet – en svekket opplevelse av «mattering».

– Hvordan du tenker og føler om deg selv er ikke bare noe du bærer inni deg, det er noe som er avhengig av og påvirkes av relasjoner du til enhver tid er en del av.

---

– Essensen i postmigrasjonsvansker er opplevelsen av å miste seg selv.

---

– Vi får ikke gjort så mye med fortiden , annet enn å tilby traumebehandling der det er behov. Men det vi får gjort mye med er hvordan vi tar imot folk og hvilke arenaer vi skaper for at de kan videreføre identitetene sine, kompetansen og de sosiale rollene sine.

For Popovac handler dette i stor grad om å bli sett og anerkjent som mer enn en historie om traumer.

– For å få grep om seg selv, er en av betingelsene å erfare at du blir sett, at det er noen som viser interesse for hvem du er.

Dette perspektivet har også formet hans syn på psykologrollen.

– Jeg pleier å si at vi kan være gode på kontrakt: på de konkrete oppgavene en psykolog skal utføre, som å bruke kartleggingsskjemaer. Men vi er ikke alltid like gode på kontakt, særlig i møte med mennesker som strever med fremmedgjøring og opplevelsen av å ha mistet seg selv.

Han understreker at diagnoser, kartlegginger og utredninger er viktige verktøy, men at kvaliteten på møtet mellom mennesker er minst like viktig – om ikke viktigere.

Ordføreren

Slik kvalitet i menneskemøter illustrerer Popovac med en opplevelse fra da han var nyankommen flyktning til Norge:

Kort tid etter at han og lillebroren kom til asylmottaket på Gjøvik, ønsket naboene å komme og besøke dem. De som bodde på asylmottaket hadde kjøpt inn kaffe, te og kjeks til besøket.

Blant dem som kom innom for å hilse på de nyankomne flyktningene var daværende ordfører i Gjøvik, Tore Hagebakken, som satte seg ved siden av Popovac og spurte på engelsk hvor han kom fra.

Da han svarte Mostar, brøt Hagebakken begeistret ut at «Det er jo den fine byen med den flotte brua!»

– Dette rørte meg dypt. I det øyeblikket som nyankommen flyktning var jeg veldig sårbar, og en sånn enkel setning er på det tidspunktet overhodet ikke noen enkel setning.

Det var ikke først og fremst ordene han husker, men opplevelsen av at noen viste interesse for stedet han kom fra, historien hans og bakgrunnen han bar med seg.

– I sånne enkle kommentarer med begeistring, interesse og validering ligger det mye anerkjennelse for den som tar det imot, sier han.

Popovac beskriver møtet som et eksempel på hvordan kvaliteten i et menneskelig møte, selv når det varer i et kort øyeblikk, kan få stor betydning, særlig når identiteten er satt under press og livet er preget av usikkerhet.

Relasjoner er alt

– Alt koker ned til relasjoner. Den minste bestanddelen i et samfunn er ikke er individ, det er en relasjon, sier Popovac.

Han mener hvordan mennesker har det, hvordan barn utvikler seg og hvordan samfunnet lykkes med forebygging, i stor grad handler om kvaliteten på relasjonene mellom oss.

– Ingen mennesker er avgrensa øyer som bare fungerer i kraft av seg selv, vi er alle påvirket av konteksten rundt oss, og særlig blir vi påvirket av kvaliteten i relasjonene vi har til omverdenen, avslutter han.

Utdrag fra juryens vurdering

Popovac har gjennom sine karrierevalg vært en tydelig brobygger mellom psykologiens innsikter og krevende praksisfelt. Han har bidratt til å endre hvordan vi forstår og møter vold og kriminalitet blant unge – med større vekt på relasjon, ansvar og menneskelige behov.

Han har også en betydelig brobyggerfunksjon knyttet til migrasjonshelse og postmigrasjonsvansker. Med utgangspunkt i forskning og klinisk innsikt viser Popovac hvordan flukt kan innebære tap av identitet, roller og tilhørighet, og hvordan relasjonelle erfaringer i mottakslandet er avgjørende for psykisk helse og verdighet. Som han selv sier; «det handler om kontakt, ikke om kontrakt». Hans erfaringer som flyktning fra Bosnia ligger under og gir personlig tyngde.

Juryen har særlig merket seg at Popovac gir språklige og faglige redskaper til å forstå barn og unge med problematferd, uten å redusere dem til atferden de viser. Han synliggjør at barns utvikling må forstås i sammenheng med relasjoner, omgivelser og livsbetingelser.

Han har bidratt til offentlig debatt om barns utvikling, blant annet om frustrasjon, grenser og relasjonell støtte. Han oversetter utviklingspsykologisk kunnskap til praktiske og gjenkjennelige problemstillinger på en måte som får frem nyanser. Popovac er en synlig stemme i den offentlige debatten, og møter folk i alle aldre og fra ulike deler av samfunnet.

Juryen har vektlagt at Popovac formidler psykologi der behovet for kunnskap er stort. Han går inn i temaer som vold, migrasjon, utenforskap og sårbarhet, og bidrar til mer kunnskapsbaserte og nyanserte samtaler.

Slik viderefører Popovac kjernen i Åse Gruda Skards prosjekt: å bringe psykologien ut i offentligheten, inn i samfunnets vanskelige spørsmål og nærmere menneskers hverdagsliv. Han gjør oss bedre i stand til å forstå og utvider perspektivene våre.