Meld deg på veilederutdanning nå!
- Oppstart: 23. april 2026
- Påmeldingsfrist: 12. mars 2026
- Sted: Oslo
Veilederutdanningen gir psykologer trygghet, struktur og et fellesskap som varer lenge etter siste samling.
– Noe av det som er mest spennende med å være veileder er å få være med på å bidra til at en psykolog finner ut hvem man vil være som terapeut.
Det forteller Julie Helbostad, psykologspesialist ved DPS St. Olavs Hospital. Der jobber hun som teamleder og faggruppekoordinator, med ansvar for faglig fordypning og fordeling av veiledere.
I 2025 fullførte Helbostad veilederutdanningen for psykologer.
Som mange psykologspesialister hadde Helbostad gitt veiledning i flere år før hun tok utdanningen. Men hun kjente på at hun manglet struktur, modeller og faglig tyngde i sine møter med de hun veiledet.
– Mange tror at man automatisk kan veilede bare fordi man er psykolog. Men veiledning er et helt eget fag, sier hun, og legger til:
– Det at jeg kjente på egne mangler var motivasjonen for å starte. I ettertid har det blitt mye morsommere å veilede nå som jeg vet hva jeg driver med.
Julie Helbostad
Veilederutdanningen ledes av Hilde Pentzen og Bjarte Kyte, begge med mange års erfaring innen undervisning, veiledning og terapeututvikling.
Kyte har jobbet med utdanningen siden starten på 2000-tallet og er opptatt av at veiledning må ses som en fagposisjon i seg selv.
– Når veiledning er en så sentral del av spesialistutdanningen, må det løftes frem og vektlegges at veiledning faktisk er et eget fagområde som krever andre kunnskaper og ferdigheter enn det du erverver deg i arbeidet for å bli en god psykolog.
Selve veilederutdanningen er lagt opp med en kombinasjon av teori, tydelige modeller og omfattende praktisk trening.
Pentzen forteller at deltakerne jobber med egne reelle problemstillinger, tar med videoopptak av egen veiledning fra arbeidsplassen og øver systematisk på å både gi og få tilbakemeldinger.
– På denne måten blir deltakerne mer bevisste på at alt i veiledning er valg. Du jobber hele tiden med å tilrettelegge for en utviklingsprosess, og det trenger en verktøy til, sier hun.
Veilederutdanningen gir deltakerne kunnskap om teorier og modeller de kan benytte i eget veiledningsarbeid. Men både kursledere og deltaker trekker fram fellesskapet som en av utdanningens største styrker.
Deltakerne inngår i en fast gruppe som møtes ni ganger gjennom to år. De ser hverandre utvikle seg, deler utfordringer, viser videoopptak og gir og mottar direkte tilbakemeldinger.
– Det fellesskapet som utdanningen gir, det de skaper sammen i gruppene, det gir økt trygghet, forteller Pentzen.
Helbostad er helt enig. Hun forteller at det var skikkelig fint å ha en fast gruppe som møttes gjentatte ganger over to år.
– Da blir man godt kjent og trygg i gruppa, og det gjør det lettere å både vise fram video av egen veiledning og ta imot direkte tilbakemeldinger.
Hun trekker særlig frem hvordan det å bli mer bevisst på egne valg i veiledningssituasjoner har påvirket hverdagen hennes som fagperson.
– Det tydeligste skillet fra før til etter utdanningen er en mye større bevissthet rundt hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg har fått modeller å støtte meg på, og det gjør at veiledningen min ikke føles tilfeldig lenger.
Som kursleder kjenner Pentzen igjen denne erfaringen hos mange deltakere. Hun forteller at utdanningen både gir faglig trygghet og rom for personlig utvikling.
– Mange som kommer til utdanningen har veiledet i årevis, men savner en tydelig struktur og et språk for det de faktisk gjør.
– Den bevisstgjøringen som skjer gjennom arbeid med teori, modeller og video gir et skikkelig løft.
Hilde Pentzen
Kyte understreker hvor viktig denne tryggheten er for kvaliteten i spesialistutdanningen som helhet, spesielt fordi veilederen ofte kan stå i krevende vurderingssituasjoner.
– Veilederen har et stort ansvar. Man skal støtte kandidatens utvikling, men også vurdere om vedkommende fyller kravene for spesialistkompetanse. Det krever både faglig tyngde og trygghet i rollen, sier han.
Helbostad møter fortsatt gruppen sin flere ganger i året, i samme format som de lærte i utdanningen, med videoopptak, konkrete problemstillinger og ærlige tilbakemeldinger.
– Jeg har blitt mer oppmerksom på hva man trenger av en veileder. At det avhenger av hvor man er i karrieren, hva slags erfaring man har og hva slags person man er, forteller hun.
Også Kyte har en fast gruppe han møter jevnlig for å gi og få tilbakemelding, selv etter flere tiår med veiledererfaring.
– Det å møtes på den måten gjør meg til en bedre psykolog og veileder enn jeg hadde vært uten denne gruppa.
Bjarte Kyte
– Det å hjelpe hverandre og snakke sammen er utrolig viktig, og vi hjelper hverandre med å minne hverandre om hva vi faktisk kan, sier han.
Alle tre er tydelige på at de ikke ville vært foruten utdanningen selv, og de bruker både modeller, teorier og faglig rammeverk i sin daglige praksis.
Pentzen mener det er viktig at flere veiledere har god kompetanse til å gjøre en jobb som er veldig viktig.
– Hvis du veileder og har lyst til å gjøre den jobben på en god måte, så bør du prioritere å kunne mer, og lære mer, sier Pentzen.
Kyte er enig og legger til:
– Jeg er overbevist over at veiledere som har tatt utdanningen fortsetter å utvikle seg. Det styrker også alle sider av spesialistkompetansen deres.