Verdien av å ta feil

Kvinne som har begått en feil

Det er når noe beviselig viser seg å være feil, at verden går framover!

Dette er mitt forsøk på å gjøre en blogg for Psykologforeningen. Bidra litt til deres mål om ”… å realisere foreningen som en aktiv samfunnsorganisasjon med stor takhøyde for meningsutveksling, inkludert meninger som ikke nødvendigvis er i tråd med foreningens offisielle politikk”. Jeg har jo skrevet litt, både her og der. Snakket i mikrofonen, blitt hørt på. Noen har opplevd det jeg har sagt som fornuftig, eller i det minste interessant.

Det er litt bittersøtt, kjenner jeg. For det gjør noe med en. Det å ytre seg offentlig, spesielt når man opplever at noen hører etter. Det er litt som den følelsen man har som nyutdannet psykolog og plutselig skal ut i verden, utstyrt med klokskapen man (forhåpentligvis) har opparbeidet seg etter seks år med blodslit på universitetet. Der du nettopp har fått en slags offentlig utmerkelse for å ha kunnskap om mennesker og hvordan de tenker og føler som folk flest ikke har. 

Den er vanskelig å internalisere, gitt. 

«Bedragersyndromet»

Med andre ord kjenner man litt på den snikende følelsen av ”nå-blir-jeg-avslørt-angst”. Eller ”bedragersyndromet”, akademikerens svøpe. Som psykologer på ingen måte er immune mot. Vi skiter med ræva vi og, like fryktsomme som den jevne intellektuelle for å blir avslørt på hvor lite vi egentlig kan om faget vårt. 

Psykologi er jo heller ikke et nådig fag, dersom du sitter med en bekymring for å bli avslørt som en som ikke kan noe. Er ikke akkurat flust med absolutte og håndfaste sannheter, liksom. Det er lett å tråkke feil. Antar du noe i offentlighet, lurer kanskje en annen psykolog rett rundt hjørnet. Klar til å slå en nyere eller bedre studie i hodet på deg. 

Det har derfor ikke vært uten ubehagsfølelse at jeg har viet en god del av karrieren til å formidle. Jeg vet jo utmerket godt at jeg kommer til, ja har allerede med stor sannsynlighet, åpnet kjeften og sagt noe som jeg ikke har ryggdekning for. 

«Men er det så ille da?» Vil du kanskje si. «Hele faget vårt er jo bygget på falsifiseringsprinsippet! Det er jo når noe beviselig viser seg å være feil at verden går framover!» 

"

Ingenting er så deilig som å sveve på en sky av bekreftelser

"

Ubehaget i å ta feil

Joda. Det er kloke ord. I en ideell verden ville vi alle vært takknemlige hver gang en av våre antakelser om verden blir utfordret og viser seg feil. Som ekte vitenskapsfolk.      

Hadde det ikke vært for det ubehaget å ta feil medfører. 

Ingenting er så deilig som å sveve på en sky av bekreftelser. Hjernen er jo i stor grad en idiot for orden og forutsigbarhet, der tvetydighet og usikkerhet gir ubehag. Den elsker å gli gjennom livet på heuristikker , selv når disse gir utfall i systematiske skeivheter (biaser ). Det krever mindre energi og er kjappere. Å tenke seg om krever mer energi og er tregere. Det er rett og slett tenking som lugger litt. Daniel Kahneman har skrevet bedre og mer utfyllende om akkurat dette i Tenke, fort og langsomt . Dine antakelser innebærer rett og slett en del ubehag fordi du står i fare for å måtte bremse opp og tenke langsomt

Personlige investeringer

For det andre: Å forholde seg til at man kan ha satset på feil antakelse innebærer følelser. Jeg får snakke for meg selv: Jo mer jeg personlig investerer i mine antakelser om verden, jo mer følelsesmessig vekt opplever jeg at de har. Jeg tror heller ikke at jeg er alene om dette. Mer enn én gang har jeg vært vitne til at fagpersoner med lang erfaring og ansenitet, tilsynelatende knuses under vekten av egne antakelser. Identitet og offentlig rolle blir fusjonert med antakelsene man har basert seg på. Der ”nå-blir-jeg-avslørt-angsten” ikke minsker, men ser ut til å øke i takt med årene som går. Da blir man ofte mer opptatt av å forsvare seg mot følelsesmessig ubehag enn å lære noe nytt. 

 

"

Det verste er at vi også investerer med andre menneskers ve og vel 

"

For det tredje, vi investerer i våre antakelser. Det være seg til terapirommet, i systemene vi opererer i eller det offentlige rommet. Om de omhandler vurderinger av- og meninger om menneskelig lidelse, hvordan vi skal organisere spesialisthelsetjenesten, eller hvordan vi bør forebygge psykisk lidelse hos barn og unge, for å ta noen eksempler. Alle er de antakelser vi investerer noe konkret i. Det kan være tid, vårt (eller profesjonens) gode rykte eller penger vi legger i det. Men det verste er at vi også investerer med andre menneskers ve og vel.  

Det rir med andre ord en del risiko på antakelsene vi velger å investere i. Utfallet av investeringen kan spenne fra ubehagelige personlige opplevelser til store konsekvenser for andre menneskers liv. Som regel en kombinasjon. Reportasjen ”Det store sviket” i Psykologtidsskriftets februarnummer gir oss godt innblikk i hvordan investeringer i enkelte antakelser kan gi store utfall. 

Følgere og profeter

Det er ikke rart man kan bli fristet til å stikke hodet i jorden. Stilt ovenfor kognitivt og følelsesmessig ubehag, samt mulige uartige konsekvenser, forsvinner prinsipper om falsifisering ofte som dugg for sola. Det blir rett og slett for ubehagelig. Av de som ikke takler ubehaget, synes jeg spesielt to typer mennesker stikker seg fram. For enkelthets skyld velger jeg her å dele dem inn i følgere og profeter. 

Følgerne er de som helgarderer seg for å unngå ubehag ved å påse at de ikke investerer særlig i en antakelse. De som tilsynelatende ikke har en mening, eller som ikke velger å stå for noe. Der antakelsene blir svake og diffuse, der begreper som kanskje ligger fremst i vokabularet. De som hevder de har en eklektisk tilnærming til faget, som en beleilig maske for intellektuell latskap og beslutningsvegring. 

Har du ikke en mening, kan du ikke ta feil. 

Profetene ser jeg i dem som framstår som om de har oppdaget sannheten med to streker under svaret. De som beskytter seg fra ubehag gjennom å forsvare sine antakelser med nebb og klør. De som hevder at all ny kunnskap er «old shit in new wrapping», og slik forkaster det som noe de allerede vet. De som gjør andre fagpersoner til motstandere og reduserer ny kunnskap til argumenter. Som polariserer og latterliggjør.

  

"

Hvordan skal man dyrke fram en vilje til å akseptere feil og mangler med sine mange antakelser?

"

Dersom du bare klarer å opprettholde illusjonen av dine antakelsers suverenitet, vil du heller ikke kunne ta feil. I en postfaktuell verden der alternative fakta er et begrep, er det enklere enn noensinne å bli en profet. 

For ordens skyld: Vi er neppe enten en følger eller en profet, kategoriene er ytterpunkter for å illustrere mulige mønstre vi kan falle inn i, heller enn personlighetstyper. 

Men hvordan skal man dyrke fram en vilje til å akseptere feil og mangler med sine mange antakelser? 

Kildekritikk og retoriske knep

Jeg hørte nylig kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen si at vi burde lære oss kildekritikk og ferdigheter i å identifisere retoriske knep og manipulasjon allerede på barne- og ungdomsskolen. For å kunne møte nåtidens utfordringer i informasjonssamfunnet. 

Han har rett. Vi lever i en tidsalder der verdens mektigste nasjon har besatt tronen med en profet. Der forskningsforakt er vanlig, dersom kunnskap ikke passer ideologi. Der «fake news» og misinformasjon mates inn gjennom nettet som vi alle beveger oss i til daglig. Der vi har algoritmer som forer bekreftelser på allerede holdte antakelser og sementerer dem ytterligere. Der horisonten kan bli like snever som boblen du befinner deg i på Facebook-feeden din, eller framhevede søkeresultat på Google. 

"

Kritisk tenking eksisterer ikke dersom vi ikke har et fleksibelt forhold til våre egne antakelser

"

Å ta feil er en dyd

Jeg tror at vi trenger en kultur som i større grad løfter fram det å ta feil som en gave. En gave til oss personlig, og en gave til samfunnet. Der det å innse feil blir sett på som en dyd, av alt fra folk flest til politikere og akademikere. Kritisk tenking eksisterer ikke dersom vi ikke har et fleksibelt forhold til våre egne antakelser. 

Jeg tror videre at man kan lære mye av pasientene som kommer til oss for hjelp. På mange måter kan terapi sies å være en bevisstgjøringsprosess i hvor man har trådd feil, der man åpner seg for nye løsninger. Dette er mennesker som kanskje har investert år av livet sitt i mestringsstrategier basert på antakelser om hva de skal gjøre for å få det bedre. Fra angst, fra depresjon, fra stemmene i hodet.

Allikevel går mange modig fram og utforsker hvordan mestringsstrategiene kan ha opprettholdt og matet lidelsen. De trosser det umiddelbare ubehaget, og velger å endre sine strategier for et langsiktig mål om en bedre hverdag. 

Lugging i maskineriet

Til slutt tror jeg at det er nyttig å aktivt gå inn for å være sandkorn i tannhjulene. Stille spørsmål, utfordre antakelser og normer. Være irritasjonsmomenter, skape gruff. Finne måter å snu ting på hodet. Et morsomt begrep jeg kom over i prosessen med å skrive dette innlegget var kulturell flyt  og dens motsats ”kulturell skurring” (min oversettelse). 

"

Djevelens advokat er en nyttig motgift for gruppetenking

"

 

Begrepet stammer fra eksperimenter som viser til at dersom man utfordrer bevisste og ubevisste kulturelle normer (gjennom f.eks å møte opp i klovnekostyme i en begravelse), vil man kunne stimulere hjernen slik at folk presterer bedre på kognitive oppgaver. Litt på samme måte som ”djevelens advokat” er en nyttig motgift for gruppetenking, når man skal ta godt gjennomtenkte avgjørelser i en organisasjon. 

Kort sagt hjelper lugging i maskineriet oss med å tenke bedre. 

Personlig forsøker jeg å legge meg på en linje der jeg snakker høyt om mine antakelser, ofte- og til de som ønsker (eller ikke ønsker) å høre. I tillegg forsøker jeg å lukke kjeften iblant, og lytte til andre.

Jeg streber etter å omdefinere at jeg blir avslørt på feilantakelser til små seiere, selv om de ofte har en bismak av ubehag. Gjør mitt beste for å dyrke et fleksibelt forhold til mine antakelser, framfor å fusjonere dem med hvem jeg er som person eller fagperson. Det som er sant i dag, er jo tross alt ikke nødvendigvis sant i morgen.  Det er egentlig en befriende tanke og hjalp meg i alle fall å skrive denne teksten. 

Men igjen, jeg kan jo ta feil. Hva tror du?

Emneord: kommunikasjon , kultur

Kommentarer

Lykke til fremover

Bra skrevet, blir spennende å følge dine innlegg fremover Tommy! Tror du har mye bra å bidra med sammen med psykologiforeningen.

Strålende! :-)

Dette var et helt strålende innlegg, Tommy! Du skriver svært godt - og tenker og filosoferer enda bedre! Du har tatt opp et evig brennaktuelt tema for det å være både psykolog og menneske generelt. Jeg gleder meg til flere innlegg fra deg!

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.