Stipendiatens egenterapi

Eple, bøker, universitet

Etter en stressende høst i ny jobb som stipendiat på universitetet hadde jeg et intenst behov for egenterapi. Jeg endte opp med å sende inn et leserinnlegg til meg selv.

Hei psykologblogger

 Jeg har lest bloggen din og synes du skriver mye klokt! Jeg skriver nå fordi jeg håper du kan hjelpe meg. Jeg ble nylig ansatt som stipendiat på et universitet i Oslo. Jeg er glad for den nye jobben min, men sover dårlig og er redd for å mislykkes. Nå tror jeg at jeg forstår hva ungdommene i Aftenposten Si ;D snakker om. Jeg kjenner det på kroppen. Jeg går på universitetet med en sviende følelse av utilstrekkelighet. Jeg husker jo nesten ingenting av SPSS! Jeg er redd for å bli avslørt som en kliniker i forskerklær. I min gamle jobb fikk jeg en eller annen form for positiv tilbakemelding fra klientene mine stort sett hver dag. I min nye jobb kjenner jeg meg veldig usikker … Den store belønningen kommer først om fire år. Hva skal jeg gjøre?

Hilsen anonym stipendiat

 

Kjære anonym stipendiat

Det høres ut som om ditt bytte av jobb har vært ganske overveldende for deg, men det er nok mange som kan kjenne seg igjen i din beskrivelse. Overgangen fra klinikk til forskning kan være hard for mange. Mange forteller om søvnvansker, stress, angst og depressive plager. Når jeg leser innlegget ditt lurer jeg imidlertid på om du kanskje stiller litt høye krav til deg selv? Jeg tenker at … 

STIPENDIAT: Unnskyld, jeg vet at du har begrenset spalteplass her, men er det lov å komme med en liten tilleggskommentar?

BLOGGER: Ja, for all del.

S: Jeg har hørt det før…

B: Hva da?

S: Dette med å senke kravene og prioritere og sånn. Jeg har hørt det før.

B: Det beklager jeg virkelig! Hva med denne, da?

(Bloggeren strekker ut en hånd og overrekker stipendiaten en nettside. )

S: Seriøst…?

B: Nei vel. Da så…

S: Kan jeg få en klem?

B: Hvis du tror det hjelper, så … (han får en klem)

S: Si meg en ting …  Er man god nok forsker selv om man bare får publisert artiklene sine i Tidsskrift for Norsk psykologforening (TNPF)?

B: Tja. Det tviler jeg på. Jeg tror ikke verdens mest siterte forskere ville ha publisert artikkelen sine i TNPF. Kenneth Kendler besøke forresten Oslo i høst. Vet du hva han sa? 

S: Nei. 

B: “I started my professional life as a naive physics style realist. My readings in history and philosophy have convinced me that that position is not viable.” 

S: Hva har det med saken å gjøre!? 

B: Aner ikke. Jeg tenkte det ville gi kred å referere til Kendler… Men kanskje er det lov å tenke seg om to ganger når man er blitt gammel og klok? (lener seg frem) Jeg ville ikke turt å si det høyt, men hvis jeg var deg, så ville jeg ha vurdert å gi litt faen. Så lenge barna har det godt, og foreldrene har det godt med hverandre, så er kanskje livet godt nok? Det er jo bare en jobb, som – i den store sammenhengen – betyr nærmest ingenting.

(Pause) 

S: Kan jeg få en til?

B: (nikker) (de to mennene klemmer hverandre igjen, litt lenger denne gang. «Nude» av Radiohead spilles i bakgrunnen) 

S: (skamfull) Jeg ville jo bare forske …  

B: Kan skjønne det, lille venn! (lener seg tilbake) Kunnskapen eple smaker kanskje godt, men kan være litt vond å svelge. 

LYSET TONES NED   

Emneord: forskning , terapi

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.