Lider vi av sykeliggjøringsfobi?

Kvinne med en ansiktsmaske i hver hånd

Psykologer har en tendens til å se på fenomener som dimensjoner. Legene – i det andre hjørnet av ringen – har nok en tendens til å dele verden inn i dikotomien syk eller frisk.

De siste dagene har det versert to debatter om hvorvidt folk sykeliggjøres eller ikke. I begge debattene står en lege i det ene hjørnet av ringen og en eller flere psykologer i den andre. 

Tidligere kirurg og nåværende psykiater, Marianne Mjaaland, har begått en bok om tvang og tvil (en bok jeg ikke selv har lest) der hun etter sigende vil ha det til at hjelpen til dem med lettere psykiske vansker går på bekostning av hjelpen til de med alvorlige psykiske lidelser. Mjaaland mener at vi sykeliggjør  vanlige, hverdagslige utfordringer på bekostning av de som virkelig sliter. I følge både presidenten og visepresidenten i Psykologforeningen, så er ikke venterommene på DPS fulle av friske folk , slik Mjaaland insinuerer. 

Den andre debatten har gått mellom en allmennlege, Torkil Færø, som mener vi hjelper barna våre for mye. Færø mener det er en god idé å isteden vaksinere barna med vansker . Legg snublesteiner i veien og det blir nok mann av ham, skal du se. Legen foreslår at det er problem at folk venner seg til å få hjelp. Ifølge Færø lærer ikke folk som får hjelp av andre, å stole på seg selv. Folk sykeliggjøres, med andre ord. 

I det andre hjørnet av ringen står psykolog Guro Øiestad. Hun foreslår at dersom man får lov til å være liten, så blir man trygg som voksen. Hun mener snublestein-resepten til Færø er feilslått og skriver at barn trenger voksne som bryr seg . 

 

"

..det som er bra for barn, vil avhenge av den verden de flytter hjemmefra i

"

Krig og fred

Selvfølgelig skal barn få lære av de utfordringer livet byr på, men det er like lite foreldrenes oppgave å legge ut snublesteine som det er deres oppgave å feie stien ren for sten. Utviklingspsykologen Jay Belsky foreslår i dette foredraget at det kan være lurt å se verden med evolusjonsbrillene på, og la psykisk helse-brillene ligge. Oppveksten er en forberedelse til voksenverden. Belsky foreslår at det som er bra for barn, vil avhenge av den verden de flytter hjemmefra i. Heldigvis er det ikke krig og hungersnød i Norge. Derfor trenger vi antagelig heller ikke å forberede barna våre på tredje verdenskrig. 

Jeg tror at alle som har jobbet med forebygging i førstelinja, har kjent på frykten for å sykeliggjøre folk. Når jeg, som kommunepsykolog, var ute på skoler og snakket om at alle har en psykisk helse, var det alltid noen ungdommer som på evalueringen hadde oppfattet at alle har en psykisk lidelse. Det er en litt fortvilende situasjon. Man forsøker å normalisere og normalisere, mens effekten er det motsatte. 

Trendy lidelse

Jeg tror at folk flest – høyt utdannede fagfolk inkludert – tenker forskjellig om psykisk helse. Ta for eksempel angst, som i TV-serien Innafor ble beskrevet som trendy. Er angst en sykdom eller et normalt, psykologisk fenomen? Angst er begge deler. På den ene siden – i legehjørnet av ringen – er angst en diagnostiserbar psykisk lidelse. På den andre siden – i psykologhjørnet av ringen – er angst en normal irrasjonell fryktrespons som noen ganger kan komme ut av kontroll. Alle kan kjenne på angstreaksjoner innimellom uten samtidig å tilfredsstille kriteriene for en formell angst diagnose. 

I og med at angst er trendy, så la meg begynne med fortelle om en av mine egne normale angstreaksjoner: Mørkeredsel. Dette er ikke angst som tilfredsstiller kriteriene for en psykiatrisk diagnose. Tvert imot, så er dette en utrolig normal, ikke-syklig angstreaksjon mange har kjent på, og som gjennom evolusjonen er utviklet som en mekanisme som øker sjansen for overlevelse.

"

Det er angstreaksjon, men det er ikke en sykdom

 

"

 

Da jeg var liten var jeg veldig mørkredd. Som voksen er jeg ikke det lengre, bortsett fra på hytta til svigerforeldrene mine, når jeg skal ut og tisse i mørket. I og med at jeg veldig sjelden er eksponert for mørke skoger i hverdagen, kan jeg de første kveldene på hytta få en kraftig angstrespons i kroppen når jeg er ute og tisser i mørket.

Det føles som om en ulv eller noe overnaturlig lusker etter meg. Det er imidlertid bare en falsk alarm. Jeg vet det godt. Alarmen går likevel. Jeg har aldri blitt spist av ulv, og det kommer antagelig aldri til å skje heller. Likevel pumper blodet gjennom hjertet og kroppen gjør seg klar til kamp eller flukt. Det er angstreaksjon, men det er ikke en sykdom. Kroppen gjør jobben sin, slik evolusjonen har lært den å gjøre. Den bare behøver ikke gjøre det akkurat nå. Etter cirka 5 kvelder med tissing i mørket begynner kroppen endelig å skjønne at det faktisk ER en falsk alarm. Og da er ferien snart over.  

Det finnes altså angstreaksjoner innenfor normalområdet, og det finnes angstreaksjoner som tilfredsstiller en klinisk angstdiagnose. Det morsomme er at kognitiv atferdsterapi funker like bra på normale angstreaksjoner som på angstlidelser. Spørsmålet er om det er helsevesenets oppgave å behandle normale angstreaksjoner. Forebyggingstenkningen går jo nettopp ut på at man ved å behandle normal angst tidlig, hindrer at angsten utvikler seg til en mer omfattende angstlidelse. 

Ich habe Angst

Min første veileder i kognitiv atferdsterapi var tysk. Pussig nok, lærte jeg da, så skiller man ikke mellom ordene redsel og angst på tysk. Det tyske ordet ANGST betyr både redsel og angst. Man mangler altså et ord for å skille mellom den rasjonelle frykten og den irrasjonelle angst. Kanskje er det like greit? Kanskje kan vår misforståelse av angst som sykdom spores helt tilbake til Freud? Kanskje er det derfor vi i dag tror at alt som handler om angst handler om sykdom?

"

Kanskje kan vår misforståelse av angst som sykdom spores helt tilbake til Freud?

"

 

Antagelig er det også en mer grunnleggende faglig uenighet mellom profesjonene her. Psykologer har en tendens til å se på fenomener som dimensjoner. Som beskrevet her kan angst sees som en glidende dimensjon fra normale, hverdagslige angstreaksjoner til mer omfattende angst. Legene – i det andre hjørnet av ringen – har nok en tendens til å dele verden inn i dikotomiene syk eller frisk. Enten har du behov for hjelp, eller så har du ikke behov for hjelp. 

Er det farlig å hjelpe folk som ikke er syke? Lider vi av sykeliggjøringsfobi?

Emneord: terapi

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.