Det legges opp til splid når barna trenger samarbeid

Vi som jobber på arenaene hvor barna lever sine liv, må lytte fokus fra årsak til risiko og fra behandling til beskyttelse.

Etter noen år som psykolog i kommunal sektor, begynner jeg å se en del prosesser gjenta seg. 

I det daglige bruker jeg mye tid på foredrag og tiltak rettet mot alle barna i skolen: De universalforebyggende tiltakene. Det handler om det psykososiale miljøet til barna, både på skolen og hjemme, og hvordan vi som voksne uavhengig av hvilken rolle vi har, kan tilrettelegge for et godt oppvekstmiljø.

Tematikken vekker stort engasjement når jeg møter befolkningen. Vi er alle enige om at det er viktig. Vi er alle proaktive, vi bretter opp armene og skal gjøre vårt for at barna våre skal ha det bra. Og det går bra…. så lenge barna har det bra. Men så er det plutselig enkelte barn som ikke har det bra likevel, på tross av tilrettelegging.

Hva skjer da?

I samarbeidet rundt barn som har utfordringer i sin skolehverdag, blir det fort til at vi leter etter svar på hvorfor det ble sånn. Vi bruker mye tid til å se etter årsak – virkning, med en forventning om at vi da kan finne en løsning, eller hvem som har ansvaret for at det gikk som det gikk.

"

Barna trenger en skole som løfter foreldrene, og foreldre som løfter skolen

"

Fra årsak til risiko

I de mest følsomme sakene kan det oppstå kritikk av den som burde ha sett og grepet inn på et tidligere tidspunkt. Vi vet samtidig at barna trenger at vi samarbeider. Barna trenger en skole som løfter foreldrene, og foreldre som løfter skolen. Omgivelser hvor vi snakker hverandre opp, i stedet for å rakke hverandre ned. Men dette viser seg å være utfordrende der samarbeidet har rukket å bli vanskelig.

Vi som er rådgivere, veiledere, hjelpere, støttespillere på arenaene hvor barna lever sine liv, må etter min mening bli gode til å flytte fokus fra årsak til risiko, og fra behandling til beskyttelse. Først da har vi et konkret utgangspunkt for å bli eksperter på hva vi selv kan bidra med, i stedet for å uttale oss om hva andre burde gjøre.

Vi deler som regel alle et felles mål, og det er at barnet skal ha det bra. Og ved å invitere til samarbeid når vi kommuniserer med hverandre, vil målet være oppnåelig. I saker hvor det allerede er blitt vansker i kommunikasjonen, kan vi være den som setter på pauseknappen og får de involverte til å reflektere litt over prosessene og sette samarbeid og ønsket kommunikasjonsform på agendaen.

Mange faktorer på vekten

En grunnholdning bør være at selv om vi ikke nødvendigvis er en del av årsaken eller vet hva årsaken er, kan vi fremdeles bidra til løsningen. I det forebyggende arbeidet jeg driver med i min kommune, beskriver jeg det ofte som en vekt: På vekten er det mange faktorer i de to vektskålene som enten kan utgjøre risiko eller beskyttelse for enkeltbarnet.

"

Selv om vi ikke nødvendigvis er en del av årsaken eller vet hva årsaken er, kan vi fremdeles bidra til løsningen

"

 

Dette for å fremheve for eksempel betydningen av relasjonen til læreren på skolen, dersom tilknytning til foreldre er utrygg eller barnet har med seg annen risiko i bagasjen. Da blir det tydeliggjort for alle involverte at vi alle kan bidra med beskyttende faktorer, så kanskje blir det ikke så galt for barna det gjelder likevel.

Og kanskje vil vi unngå at det eneste vi kan se er hverandres mislykkede forsøk på å gjøre en vond situasjon bedre, men heller dra lasset sammen som lag til beste for eleven.

Emneord: barn og unge , skole

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.