Når tannlegeskrekken tar overhånd

Jente med tannpine

Noen opplever så sterk tannlegeskrekk at de utvikler fobi for egen munn, men det finnes heldigvis effektiv behandling.

Man regner med at omkring 2.5-5 prosent av den voksne befolkningen har tannlegeskrekk (odontofobi), og at i tillegg 5-15 prosent har sterk angst for tannbehandling. 

For mange har fobien oppstått etter behandling hos skoletannlegen. Der opplevde de smerter og angst. De ble hverken hørt eller sett og opplevde samtidig en sterk følelse av mangel på kontroll. Ofte får man som pasient høre fra tannlegen at «Dette gjør ikke vondt/er ikke farlig, dette bare iser, dette må du klare, ta deg sammen, dette er ikke noe å grine av, dette er du for stor til» etc. Noen barn opplever dessverre (av ulike årsaker) å bli holdt fysisk fast for at tannlegen skal kunne gjennomføre tannbehandling. Dette er i seg selv et stort og vanskelig tema i tannhelsetjenesten. Som psykologer kan vi opplyse tannhelsepersonellet om konsekvenser av tvang , og hjelpe til med å få på plass nasjonale retningslinjer for bruk av tvang under tannbehandling.

"

Som psykologer kan vi opplyse tannhelsepersonellet om konsekvenser av tvang

"

Injeksjonsfobi

Problemet eksisterer også i den generelle somatikken: Vi har møtt fortvilte foreldre til barn med leukemi og ryggmargsbrokk, der vi hører at frykten for sprøyter (injeksjonsfobi) har vært en stor tilleggsbelastning under et allerede tøft sykehusopphold! Heldigvis mestrer de fleste av oss tannbehandlingen vi får i barndommen. Vi kommer ut av den med god munnhelse. Men for dem som har utviklet tannlegeskrekk, kan livet by på ekstra utfordringer. For noen vil fobien bli så omfattende at det ikke bare er tannlegen som unngås. Det blir en fobi også for egen munn. 

Alt som minner om munn/tannhelse gir deg sterk angst, bare tanken på tannbørsten utløser angst, og for noen også brekninger. Smertefulle tenner, blødende tannkjøtt under tannkosten utløser sterk angst og unngåelsesatferd, i stedet for mer tannpuss, da det er dette som behøves. Smerten som etterhvert kommer snikende på bakgrunn av manglende tannhygiene og tannlegebehandling beskrives som enorm. Men smerten som de odontofobe opplever hos tannlegen, beskrives ofte som enda sterkere. Unngåelse av ALT som har med tannbehandling å gjøre er derfor ofte en løsning. For dem som etter uker, måneder og års utsettelse manner seg opp til en akutttime på legevakten, vil det ofte resultere i nok en angst- og smertefull erfaring med tannbehandling. 

 

"

Smertefulle tenner, blødende tannkjøtt under tannkosten utløser sterk angst og unngåelsesatferd, i stedet for mer tannpuss

"

Behandlingstilbud

Det finnes heldigvis effektiv behandling. Forskning viser at nær 80 prosent av pasienter diagnostisert med odontofobi kan behandles gjennom bla. kognitiv atferdsterapi utført av spesialopplært tannlege i samarbeid med psykolog. Helsedirektoratet har siden 2010 iverksatt et stort nasjonalt prosjekt- som skal tilby tilrettelagt tannhelsetilbud til personer utsatt for Tortur, overgrep og/eller som har odontofobi (TOO-prosjektet).

Det er etablert TOO-team (tannlege, tannpleier, tannhelsesekretær og psykolog) i alle fylker. Prosjektet utgår fra de seks regionale odontologiske kompetansesentrene i Norge. Tilretteleggingen av tannbehandling og angstbehandlingen som tilbys av TOO-teamene, er kostnadsfri for alle de tre pasientgruppene. For noen kan de negative erfaringene etter å vært utsatt for tortur og/eller overgrep ha likhetstrekk/virke som triggere for angst i forbindelse med tannbehandling: Å bli lagt bakover i tannlegestolen, følelsen av og ikke kunne flykte, bare måtte tåle, sterkt lys mot fjeset, ikke kunne stoppe, sterke smerter, fingre i munnen, uvante smaker, vannsprut i munnen, føle seg nummen, følelse av å bli kvelt pga. overfylt munn, kjeft etc. Tannbehandlingssituasjonen er i tillegg nokså «intim» idet man ligger nede, og er ganske nærme en annen person, og hvor man gjerne hører pusten og kjenner lukten av et annet menneske. 

Personlige og samfunnsmessige kostnader

Odontofobien har både store personlige men også store samfunnsmessige omkostninger. Det er ikke vanskelig å forstå! Heldigvis møter vi en hel del odontofobe som har helt OK tannsett, og da er det veldig motiverende å hjelpe dem til å komme over fobien slik at de kan slippe belastningen som ødelagt tenner fører med seg. Forebygging er et stort og viktig tema i seg selv. Her kan vi psykologer komme enda mer på banen. Tannhelsetjenesten har anerkjent problemet med odontofobien og har iverksatt gode tiltak. Som odontofobipsykolog er det naturlig å utforske hvorvidt pasienten også har en angst for ekstra-orale (eks. vaksiner, blodprøver) injeksjoner. Det er beklagelig at barn og ungdom med ekstra-oralinjeksjonsfobi ikke tilbys behandling for sin fobi slik at de kan motta de anbefalte, og oftest ønskede vaksiner. 

For en psykolog med et odontofobihjerte, er det fantastisk gledelig at Helsedirektoratet har signalisert at TOO-prosjektet er kommet for å bli. Samarbeidet mellom psykolog og tannhelsepersonell gir frukter, noe som er vist helt tilbake til begynnelsen av 90-tallet både i Bergen og Oslo. Årlig samles vi i TOO-teamene til nasjonal nettverkssamling med kursing på aktuelle tema. Sist samling var vi omkring 100 kollegaer fra de fleste TOO-teamene i landet. Tema var metakognitiv terapi ved PTSD, og stabiliseringsarbeid ved traumerelaterte problemer. Som TOO-psykolog skal man hjelpe både dem med ren odontofobi, men også dem med tilleggslidelser. 

For deg som synes at fobibehandling er veldig enkelt, pleier jeg å si at det kan så være, men tenk at vi «tannlegepsykologer» ikke bare skal la slangen/edderkoppen krype rundt utenpå kroppen, den skal faktisk inni munnen, helt bakerst bak den bakerste jeksel og gi et lite stikk (Men som mange tannleger ville sagt: Det er bare et lite stikk- som du knapt vil kjenne ;).

Aktuelle nettsteder

Emneord: tvang

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.