Når barn på sykehus trenger stoppskilt

Baby med stoppskilt

På sykehuset jeg jobber, har vi gjort oss gode erfaringer med å gi barn stoppskilt. Ideen oppstod sammen med en gutt på fem år som trengte å kunne si stopp. 

Jeg vil fortelle en historie om en gutt som var dobbelt modig. Han skulle gjennomføre en undersøkelse på sykehus. Han syns det var skremmende. Han forstod at han måtte gjennomføre undersøkelsen, og han gikk med på å la seg undersøke selv om han var redd. Han var tapper, holdt ut lenge, men da han etter en stund syntes det ble for skremmende, klarte han å si i fra om at han ikke orket mer. Sykepleier og foreldrene hørte på gutten og avbrøt undersøkelsen.

Dobbelt modig

Dette kunne vært en historie om ”ikke å få til”. Jeg tenker tvert i mot at det er en historie om alt gutten, sykepleieren og foreldrene fikk til. Da jeg møtte gutten på undersøkelsesrommet etter at de hadde ”gitt opp”, satt han med bøyd hode, trist og motløs. I samtale med gutten snakket vi sammen om den flotte jobben han hadde gjort.

Hvordan han først hadde vært modig fordi han gjorde noe han gruet seg veldig til, og så hadde vært dobbelt modig fordi han klarte å si stopp når oppgaven ble for stor. Vi snakket om hvor vanskelig det er å si stopp når en selv, foreldre, sykepleiere og leger så gjerne vil få jobben gjort og hvor bra det var at foreldrene og sykepleieren hadde hørt på han, stoppet, og tatt kontakt med meg.

"

Vi snakket om hvor vanskelig det er å si stopp

"

Og gutten så opp, smilte og ble rank i kroppen. Jeg ba han og foreldrene om å reise hjem og feire alt de hadde klart denne dagen– og vi avtalte at vi skulle møtes igjen for å legge en plan for neste gang. 

Arbeidet med å trygge barn på sykehus krever et tett tverrfaglig samarbeid mellom psykologer/psykiatere, leger, sykepleiere, bioingeniører og andre involverte fagpersoner. Vi vet at alvorlig kronisk sykdom gir en økt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stress lidelse (Diseth, 2006; Gjems og Diseth, 2011). Nitti prosent av barn på sykehus rapporterer om minst en skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er på 3.14 hendelser (Stuber et al, 2003). Samtidig ser en at personalet på barneintensiv underestimerer post traumatisk stress (Ziegler et al, 2005). Dette er bakgrunnen for at vi har vært med å utvikle prosedyrer for å sikre forberedelse og oppfølging av barn og ungdom som skal igjennom operasjoner og behandling.

Hvordan barn ser verden 

I møte med barn på sykehus har jeg lært mye om hvordan barn ser verden, hva barn er opptatt av og hva som kan hjelpe barn til å oppleve at de blir sett og tatt på alvor. Vi glemmer ofte å ta et barneperspektiv og at det å  ”bare ta en blodprøve” eller ”bare fjerne et plaster” kan være en stor jobb for en på fem år. Barn på fire strekker sjelden frivillig frem armen.

Derfor er det slik at det ”å bare ta en blodprøve” må forklares godt, på en alderstilpasset måte. Kanskje må en måle opp hvor mye blod en har i kroppen, vise hvor lite en tar og forklare hvordan kroppen lager nytt blod (for det kunne jo være du skulle ta alt blodet som er i kroppen).

"

Å "bare" ta en blodprøve må forklares godt

"

En er nødt til å ta seg tid, lytte etter barnets spørsmål og tanker, forklare hva en skal gjøre og hvorfor. Deretter kan en legge en plan for hvordan. ”Du er her fordi at du må gjøre en jobb for kroppen din og det er å ta en blodprøve. Det er viktig for at du skal kunne holde deg frisk og gjøre alt det du er glad i; være i barnehagen og leke. Du kan ikke bestemme om du skal gjøre det, men du kan være med å bestemme hvordan. Dette får vi til sammen”.

Ved å snakke/øve/leke igjennom prosedyren og avtale jobber; ”Din jobb er å holde armen rolig og å se i lekekofferten, mammas jobb er å holde deg i hånden og å trøste og sykepleiers jobb er å gi vaksinen”, gir vi barnet og foreldrene en opplevelse av ro, forutsigbarhet, oversikt, kontroll og mestring. En god måte å øve på er å benytte en bamse og la barnet hjelpe bamsen slik at den kan få gjennomført prosedyren; ”Tror du bamsen helst vil sitte på fanget til mamma eller i en egen stol?”. 

Barn vil da ofte vise oss hva de selv trenger gjennom leken med bamsen.  Selv små barn kan ha utbytte av denne typen lek. Barn benytter fortellinger og lek som en måte å skape mening i nye situasjoner. Ved å leke igjennom prosedyrer både før og etter bidrar vi til  forberedelse og bearbeidelse av hendelsen.

Ufrivillig holding

For enkelte barn er ikke det å forberede eller legge en plan nok. Vi møter barn som er traumatisert av tidligere opplevelser på sykehus, hos fastlege, tannlege eller helsestasjon og som trenger oppfølging over tid. Flere av disse familiene kan fortelle om gjentatte behandlingssituasjoner der barn har vært redde og der det har endt med ufrivillig holding.

Disse situasjonene preger alle involverte. Noen ganger er det en enkelt hendelse som har ”brent seg fast”.  Fastholdingen, og særlig der foreldre holder, er ofte det barn selv opplever som verst. Vi vet at det forekommer mest ufrivillig holding blant de yngste barna (Svendsen, 2015; Lewis et al, 2007) og yngre barn opplever mer intens redsel og smerte ved prosedyrer enn eldre barn (Ljungman et al, 2000). Barna vi møter vil at mamma og pappa skal ”trøste, passe på meg og heie”.

"

Vi har den siste tiden gjort oss positive erfaringer med å gi barn stoppskilt

"

De sier ikke at ”mamma sin jobb skal være holde meg fast”. De gangene det er nødvendig foretrekker barn som regel at det er sykepleier som ”hjelper til å holde armen rolig” og mamma som trøster etterpå. Dette kan henge sammen med den relasjonelle forvirringen som skapes hvis mamma både er den som påfører smerte og den som skal gi trygghet (Diseth, 2006 ).

Vi opplever at mange foreldre sliter med minner knyttet til holding eller det å ha utført prosedyrer på barnet sitt. På tross av dette blir foreldre ofte bedt om å holde under skremmende og smertefulle prosedyrer. Det er forskjell på å være et trygt fang, eller hjelpe armen litt til å holde seg i ro, og det å være med under full fastholding. Det er derfor viktig at det gjøres en vurdering av hva som er best i den enkelte situasjon. Enkelte ganger kan en ikke forhindre at det blir slik. De fleste ganger kan en stoppe opp og hjelpe barnet til bedre mestringsstrategier. 

Les også

Stoppskilt

Vi har den siste tiden gjort oss positive erfaringer med å gi barn stoppskilt. Ideen bak skiltet oppstod sammen med en gutt på fem år som trengte å kunne si stopp.  Avtalen er at dersom barnet holder stoppskiltet opp stanser vi med det vi gjør. Når barnet legger det ned, kan vi fortsette. Vi øver på sykepleier/bioingeniør og foreldre for å sjekke om skiltet virker og til slutt på barnet.

Stoppskiltet gir barnet kontroll i situasjonen. Vi opplever, i samarbeid med leger, sykepleiere og bioingeniører på sykehuset, at små barn, som tidligere måtte holdes og som skrek, nå klarer å legge skiltet ned og få gjennomført prosedyrer på en rolig og kontrollert måte.

Dette har resultert i spesialproduserte skilt med teksten; ”Til barn på sykehus” som benyttes i stadig flere situasjoner og av flere fagpersoner. 

"

Enkelte barn og foreldre trenger tid til å bearbeide tidligere opplevelser

"

Enkelte barn og foreldre trenger tid til å bearbeide tidligere opplevelser, tid til gradvis eksponering og til å finne frem til ulike mestringsstrategier før en kan gjennomføre prosedyren. Mange av barna vi møter har behov for å øve gjentatte ganger i den reelle situasjonen med utstyr og med fagpersonene som skal gjennomføre prosedyren. Dette arbeidet krever et tett tverrfaglig samarbeid og at vi har anledning til å være med i situasjonen. Vi trenger å stille spørsmålene; må prosedyren gjennomføres? Må den gjennomføres nå? Kan den gjøres på en annen måte? Gis det tilstrekkelig smertelindring? Gis det tilstrekelig tid til forberedelse? På denne måten forebygger vi uheldige sykdomskonsekvenser og er med på å gi barn og ungdom gode erfaringer knyttet til det å være pasient. 

Om forfatteren

Maren Østvold Lindheim er psykologspesialist ved Seksjon for psykosomatikk og CL -barnepsykiatri, Barne– og ungdomsklinikken, Rikshospitalet OUS. Hun arbeider med å hjelpe inneliggende somatisk syke barn, ungdom og deres familier til best mulig sykdomsmestring. 

Referanser

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.