Studentterapeuter redde for å dumme seg ut
Er jeg flink nok? Vil jeg dumme meg ut overfor veiledere og medstudenter? Kommer pasienten til å bli bedre med min hjelp? Slik lyder noen av spørsmålene som gir grunn til uro blant studenter som står på terskelen til sin første terapiutdanning. Ny forskning om temaet blir presentert i marsutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Profesjonell utilstrekkelighet er en nærliggende følelse for studentterapeuter. Det fremgår av en spørreundersøkelse blant 27 sjettesemester-studenter ved Universitetet i Bergen (UiB). Studentene var bare noen uker unna møtet med sin først pasient. Ved hjelp av et spørreskjema var de invitert til å rapportere om sine bekymringer. På bekymringstoppen kom faglig utilstrekkelighet. Studentene engstet seg for å komme til kort både når det gjaldt teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter, viser forskerne Geir Høstmark Nielsen, Jon Vøllestad, Elisabeth Schanche og Morten Birkeland Nielsen ved UiB. I artikkelen ”Får jeg det til? En kartlegging av studentterapeuters bekymringer” skriver de at følelser av utilstrekkelighet og inkompetanse er et” kjerneanliggende for nybegynnere på feltet.”
Også forholdet til veileder og medstudenter skaper uro i novisenes leir. Veiledning oppleves ikke alltid som genuin hjelp. Veilederen kan i studentenes øyne også få rollen som dommer og kontrollør; en som nærmest sitter og venter på første anledning til å slå ned på feil.
De fire artikkelforfatterne drøfter mulige konsekvenser av studentens bekymringer kan få i møte med pasienter, for eksempel at de blir så opptatt av egne bekymringer at de mister konsentrasjonen om behandlingen. For å forebygge at bekymringene blir for store, foreslår de blant annet å gi studentene mer omfattende terapitrening før de møter ”ordentlige” pasienter.
Les Aftenpostens oppslag 5. mars: - Vi er ikke utlært
Av annet innhold i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr 3 2009:
- Sønnen vår ble avvist 52 ganger
Musikeren St. Thomas´ psykiske lidelser er behørig omtalt i media. I 2007 døde han bare 31 år gammel. Tidsskriftet har møtt foreldrene som reflekterer over møtet med behandlingsapparatet og har etablert et minnefond til sønnens ære.
Debatt I: Psykologifaget ikke bare til gagn?
Forsterker psykologifaget en samfunnsutvikling som er skadelig for de samme individene som psykologene er satt til å behandle? I Tidsskriftets februarutgave trakk Ole Jacob Madsen opp til debatt om psykologfagets forhold til individualismen og nyliberalismen med artikkelen ”Psykologi, samfunn og etikk”. Han fikk tilsvar av Jon Petter Fagerhaug i artikkelen ”Tilbake til fortiden?”. Diskusjonen fortsetter i dette nummeret.
Debatt II: Psykologer under psykiatriens parasoll?
Åtte avtalepsykologer tar til orde for en sterkere plass for det genuint psykologfaglige i psykisk helsevern. ”Når all behandling og alt samarbeid, med unntak av medisinering, er av psykologisk art, er den medisinske utdannelsen av mindre relevans enn psykologutdannelsen, skriver de og retter blant annet kritisk søkelys mot diagnosesystemet ICD10.
Dessuten:
Angst og autisme • Kvalitetsforringelse i psykisk helsevern for voksne? • - Kunst gjør lederne bedre • Musikalsk blikk på psykologihistorien • Psykologer i media m.m
Les lederen: Når gode nyheter blir dårlige nyheter.
Les andre ledere i Tidsskriftet.