Fastlegene vil bli glad for støtten og avlastningen! Men psykologens praksis vil ganske fort fylles opp. Da blir det ikke lengre en lav terskel for å få hjelp hos psykologen, men stadig økende ventelister.

Forskjellene rår

De kommunale psykologene har to ting felles: Profesjon og arbeidsgiver. Når det kommer til tilhørighet, praksis og tiltakskompetanse er det forskjellene som rår.

For å klare å arbeide målrettet med hovedsatsingsområdet om lavterskeltjenester må vi ha oversikt både over behovsmangfoldet i befolkningen og variasjonen i hvordan kommunepsykologer kan bistå.

Psykologene er nå ansatt i ulike etater og i mange forskjellige avdelinger: Tjenester for barn og unge er PPT, Helsestasjon/skolehelsetjeneste, Barnevern og noen steder Psykiske helsetjenester. I voksenfeltet har vi færre avdelinger: Avdeling for psykisk helse og NAV. Helsesentrene er litt på siden av det kommunale tverrfaglige systemet. Ingen kommunale avdelinger eller lovverk dekker kommunale psykiske helsebehov for alle eller ivaretar alle utfordringer alene.

Vi er mange som er enige om at psykologer skal og bør delta i lavterskelprosjektet om tilgjengelige psykologtjenester for befolkningen; være nær der folk er og bor, når de ønsker det og uten henvisning, og ha minst mulig ventetid.

Utfordringer i kø

Men det er mange spørsmål og utfordringer knyttet til kommunepsykologens rolleutforming og kompetanseutvikling. Skal vi som psykologer for eksempel arbeide med:

• Helsefremmende - forebyggende - tidlig intervensjon - lavterskel - behandling eller rehabilitering og koordinering?
• Allmennpsykologisk og bredt - eller mer spesialisert overfor spesifikke aldersgrupper eller behov?
• Individuelt -, familie-, gruppe- eller pårørendearbeid?
• Løsningsfokusert og systemisk korttidsinnsats - eller dybde og lengre innsats?
• Sykdomsfokusert/diagnose - eller fokus på behov, helse, mestring og muligheter?
• Direkte hjelp - eller indirekte klientarbeid gjennom deltagelse i tverrfaglig kompetanseutvikling?
• Over tid innsats og lange linjer - eller mer prosjektbasert innsats?
• Egen psykologtjeneste - eller i tverrfaglig tjeneste?
• Beste mulig hjelp til den enkelte, - eller best mulig hjelp til flest mulig?
• Helhet og sammenheng for den enkelte - eller helhet og sammenheng på tvers av tjenester?

Svaret er kanskje ja takk, alle deler?

Men da må også psykologenes faglige foresatte klare å ta inn det store mangfoldet av roller og kompetanse som finnes i kommunene.

Men hvem skal bidra til kommunepsykologenes kompetanse?

Må gjenspeiles i profesjonsutdanningen

Mitt ønske er at både kommunepsykologens bidrag og innholdet i lavterskel psykisk helsehjelp må defineres bedre, slik at vi er enige om hva vi snakker om. Vi må ta i bruk behandlingsmetoder som er egnet i lavterskeltjenester, og vi må arbeide mest med de målgruppene som har nytte av behandlingen. Så må vi - uansett i hvilken avdeling vi er ansatt i - også ha en sterk og forpliktet tilknytning til de tverrfaglige tjenestene. På denne måten kan vi bidra med vår psykologkompetanse og påvirke tjenesteutviklingen sammen med andre som også arbeider med psykisk helse. I Bergen kommune har vi for eksempel cirka 9000 ansatte samarbeidspartnere rundt barn og unge!

Må ikke de kommunale psykologenes rolleutforming og faglige behov også gjenspeiles i profesjonsutdanningen? Må ikke RBUP tenke annerledes og mer mangfoldig på kompetansebehov hos de kommunale psykologene enn de gjør overfor psykologene i spesialisthelsetjenestene? NAPHA (Nasjonalt senter for psykisk helsearbeid for voksne) er jo nettopp opprettet på bakgrunn av de kommunale kompetansebehovene, og det er bra! Og hva med spesialiseringene i Psykologforeningen? Det kan ikke bare være spesialiteten i klinisk samfunnspsykologi som skal sørge for kompetansebehovet for kommunale psykologer?