Dette er ikke en monolog

Ung jente med rødt hår ser ut av vinduet.

«Ensomhet» var tema for SPUs andre bloggkonkurranse for psykologstudenter sesongen 16/17. Vi gratulerer Suchi Badhwar (UiO) som vant med teksten «Dette er ikke en monolog»

Studentpolitisk utvalg ønsket gode refleksjoner rundt temaet, og det kom inn mange flotte bidrag!. Suchi sitt innlegg gjorde inntrykk på utvalget. 

Vi stilte henne noen spørsmål rundt ensomhet:

Hva er det som engasjerte deg til å skrive om ensomhet?

Suchi Badhwar

Suchi Badhwar

Jeg har en god stund vært interessert i psykisk helse hos ungdommer på skoler. I den anledning har det vært viktig å oppfordre ungdom til å snakke mer om temaer som kan være vanskelige med ikke bare helsesøster, men også venner. At terskelen for å snakke om vanskelige temaer som f.eks ensomhet med venner blir lavere, tenker jeg er veldig verdifullt. Men samtidig som vi oppfordrer barn og unge til å dele mer, synes jeg det er like viktig å forberede ungdom på å orke og tåle å stå i en samtale selv om man ikke er helt sikker på hva man skal si og gjøre.

Er tema ensomhet relevant for studenter i dag?

Ensomhet er jo noe de fleste, om ikke alle, kjenner på i mer eller mindre grad, tenker jeg. Knyttet til det å ikke ha funnet den store kjærligheten, at man som student må bo langt unna familien sin, presset om å få seg mange venner, sammenlikningskulturen blant de unge hvor man konstant ser hvor godt de andre har det på sosiale medier og så videre.. jeg tenker ensomheten kan være knyttet til mange aspekter av det å være student, men det er noe menneskelig ved det, som ikke bare studenter men som alle vil oppleve og kjenne på fra tid til annen.

Her kan dere lese vinnerbidraget: 

Dette er ikke en monolog

Av: Suchi Badhwar 

Jeg: Jeg kjenner på en følelse, den får meg til å føle at jeg lever. Lever et liv aleine. Et liv uten mening. Men samtidig, følelse av at jeg lever. Jeg er ikke død. Jeg kunne like gjerne vært det, men jeg er ikke det. Jeg lever. Aleine. 

Du ser så spørrende ut, lurer du på hva det er jeg føler? Jeg vil gjerne fortelle deg, men jeg vet ikke om du vil vite det? Bryr du deg? Sånn egentlig? Kanskje. Kanskje ikke? Skal jeg la vær å fortelle deg da?

Du vil jo ikke vite det. Men du leser jo fortsatt, så kanskje du vil, likevel? Vanskelig å si, du gir ikke helt tydelige signaler. Men det gjør nok ikke jeg heller. Signaler på om du vil lytte, eller om jeg vil fortelle.

 

"

Bryr du deg? Sånn egentlig?

"

Jeg kan jo forsøke å si det til deg. Kanskje vi føler det samme? Nei, jeg er nok den eneste som føler det sånn. Men jeg klarer ikke holde det inne lenger, så jeg tror jeg forteller deg det. Det er tungt. Jeg har aldri sagt det til noen før, om hvordan jeg føler det. Men. Men kan du love meg om at du ikke skal le? At du ikke skal dømme meg. Ikke spørre om hvorfor jeg føler det slik, eller si at jeg skal ta meg sammen. Ikke ramse opp alle de menneskene jeg har i livet mitt akkurat nå og at jeg burde være glad, for det vet jeg. Ikke be meg se deg i øynene, for det.. det tror jeg ikke jeg klarer. Hvis du kan love meg det så skal jeg fortelle deg.

Forresten hadde det vært fint om du kom litt nærmere. At du trår inn i min verden, og ikke ser på meg utenifra. For det føles sånn. Jeg er redd for at du skal.. at du skal dra når jeg forteller deg det jeg føler. At du ikke engang kommer til å lytte på alt jeg har å si. Så kom litt nærmere, slik at jeg kan føle meg tryggere. På at du ikke skal dra. På at du blir hos meg. Hos meg.

 

"

 Som om… Jeg på en måte er… usynlig.

"

Jeg føler meg tung. Og trist. Ikke alltid, men ganske ofte. Det er ikke kun når jeg er alene på rommet mitt kl 23.45 og ikke får sove at jeg føler det slik. Nei. Det er også når jeg sitter i auditoriet under forelesningen, når jeg er på fest selv om jeg kjenner alle, når jeg går en tur i nabolaget, når jeg sitter på bussen og tankene får tid til å vandre.

Den følelsen bare kommer. Sånn plutselig. Eller så er den der egentlig hele tiden, bare forsvinner i enkelte øyeblikk. Uavhengig av tid, uavhengig av sted så kommer følelsen. Det er en ubeskrivelig smerte når jeg føler det slik jeg gjør. En smerte i hjernen om det går? En smerte i hele meg. Jeg blir ekstra oppmerksom på min eksistens, min tilstedeværelse på denne jorden.

At jeg er her blant åtte milliarder mennesker, men fortsatt aleine. Med en smerte. En smerte som sitter mye lenger inni meg enn i kroppen. En følelse av at jeg og smerten i meg eksisterer, selv om alt jeg kunne tenke meg nå er å ikke. Eksistere. Hvertfall ikke slik. Jeg føler at menneskene rundt meg ikke ser meg. Som om jeg ikke er finnes. Som om… Jeg på en måte er… usynlig. Og hvis de ved en feil hadde lagt merke til meg, ville de ikke likt meg. Slik føler jeg det. En dyptgående følelse av at jeg eksisterer, uten at andre merker det. En følelse av å stå alene i en uendelig stor verden. Skjønner du hva det er jeg føler? Skjønner du hvordan jeg har det? 

 

"

At jeg er her blant åtte milliarder mennesker, men fortsatt aleine. Med en smerte

"

Du: Kanskje kan jeg aldri forstå det helt, forstå det akkurat slik du føler det. Kanskje har jeg følt noe av det samme, kanskje har jeg ikke det. Men la oss nå sitte her sammen, så kanskje denne følelsen tar mindre plass i deg, og kanskje også gradvis forsvinner. Jeg. Jeg er her, jeg ser deg, jeg lytter. Er her. Ser. Lytter. 

Ensomhet. Ensom. Einsam. Samein. Sammen.

 

Kommentar: Det har lenge vært et fokus at man skal dele tankene sine, snakke med noen ”om det”, ikke sitte med det alene, for å unngå en opphopning av negative tanker som også er forebyggende mot fremtidige psykiske plager. Det er dog like viktig med et fokus på hvordan man skal motta en slik samtale. Kanskje er det du som skal måtte lytte. Orker du det? Orker du å være der, se og lytte? For du kan si mye ved å være tilstede, og ved å ikke være det. Når noen åpner seg med sine sårbare tanker og følelser, er det ikke en monolog. Ikke en monolog. 

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.