Politikere fra alle partier, barneombud og krisesentre rykket ut og fordømte uttalelsen. Samtidig fikk Spitznogle et stykke på vei støtte fra sin kollega i kjærlighet og samliv, psykolog Sissel Gran. Hun uttalte at det ikke var noen grunn til å pakke og flytte om man fikk ett slag, ble lugget eller dyttet i et tidlig stadium i et intenst forhold.

Hvordan kan man forstå dette gapet mellom fagpersoner og samfunnets øvrige talsmenn og kvinner? Det enkle svaret er at fagpersonene ikke følger med i timen. Dette er det svaret de fleste har gitt når de har kommentert utspillene. Dersom psykologer faktisk mener at vold i nære relasjoner er helt greit, og ikke har innsikt i hvordan slike enkelthendelser kan etablere destruktive mønstre som eskalerer til mer vold, ja – da har de ikke fulgt med. Dette lærer psykologer mye om. Det er et grunnleggende prinsipp i vår profesjon at man skal drive etisk og forskningsbasert praksis. Hadde Spitznogle og Gran ment at vold var helt greit, hadde de vært på kant med både etikken og forskningen.

Hvis vi for et øyeblikk antar at disse to psykologene har fulgt med i timen, hvis vi tenker at verken Spitznogel eller Gran synes det å denge opp kjæresten sin litt innimellom er en del av noe vi alle må regne med: Hva er årsaken til alt oppstyret? Spitznogle selv sier hun er feilsitert, og at det hun sa var at det første slaget kan tilgis forutsatt at den som har slått erkjenner sitt ansvar, søker profesjonell hjelp og endrer sin destruktive atferd. Dette nyanserer jo bildet en hel del. Da Viggo Johansen i NRK inviterte til debatt om dette forsøkte Spitznogle å utdype dette uten at det så ut til å hjelpe nevneverdig.

Sissel Gran var også på besøk hos Viggo Johansen. Og hun sa mye av det samme som Spitznogle. Hennes kommentar og støtte til Spiznogle, handlet ikke om å bagatellisere at folk blir utsatt for vold i nære relasjoner. Hennes kommentar var ikke ment som noen omfavnelse av voldsutøveren i et forsøk på å forstå. Det handlet imidlertid om å åpne opp døren litt på gløtt til det lukkede rommet de ofte får et innblikk i når de snakker med par som søker hjelp. Det å miste kontrollen er vanligere enn vi ønsker å tro. Hennes viktigste budskap var likevel at en forenkling av denne debatten ikke tjente noen.

Jeg deler dette synet. Når man velger å sette de som har lugget kjæresten én gang i samme bås med de som driver grov mishandling av sine nærmeste, mener jeg man gjør samfunnet en stor bjørnetjeneste. Ved å lage en sort/hvitt virkelighet der det å bli utsatt for vold som gjør at man trenger beskyttelse på krisesentre eller utsettes for grove overgrep, likestilles med enkelthendelser som av samlivseksperter er svært vanlige hos norske par, skapes det en underlig form for logikk, som faktisk ikke tjener de som hver dag lever under helt uakseptable forhold.

Jeg tror heller ikke det hjelper den kvinnen eller mannen som har slått sin partner én gang, at de demoniseres. Det vil sannsynligvis føre til en mye høyere terskel for å snakke om at det har skjedd, og for å ta et initiativ til å gjøre noe med det.