Enkelte hevder at årsaken til Norges lave ledighetstall er at vi trygder og sykmelder for mange. Rart at leger og psykologer ikke reiser seg i en massiv protest mot slike utspill. For det er i realiteten disse yrkesgruppenes kompetanse og vurderingsevne det reises tvil om når det hevdes at stønadsordninger misbrukes.
Det er langtidssykmeldinger som er det virkelig store problemet i Norge. Det er ikke korttidsfraværet som belaster sykelønnsutgiftene. Derfor er det en avsporing av debatten å mene at løsningen på sykelønnsproblematikken er å stramme inn sykelønnen. Det fjerner det fokus fra det som virkelig er problemet; langtidsfraværet.
Det i all hovedsak leger som sykmelder, og de gjør det ut fra en helsefaglig begrunnelse. Det er ikke den syke som ”bestiller” sykmelding. Eller har det blitt slik?
Det er altså legene som utløser trygdeutbetalingene. Er det denne yrkesgruppen som ikke tar jobben alvorlig, eller som mangler kompetanse? I så fall bør vi føre en debatt om dette. For påstandene om dårlige holdninger i det norske samfunnet faller dermed tilbake på legestanden. Og slike grove påstander i forhold til legenes faglighet burde utløse opprør!
Men så lenge denne debatten stadig handler om den enkelte borgers moral, slik blant annet Kristin Clemet er inne på i sin blogg, i stedet for arbeidsgivernes og myndighetenes vilje og evne til å tilrettelegge for økt yrkesaktivitet, vil vi aldri se noen løsning. De som i dag er langtidssykmeldte, og de som er på trygd, må slippe stadig vekk å måtte høre at det er at de har dårlig moral, at det er dem det er noe galt med. For tror noen at en som har vært ute av arbeidslivet i noen år spretter opp av stolen og begynner å jobbe på grunn av en slik moralsk pekefinger? Selvsagt gjør de ikke det. Snarere er det trolig slik at dette skyver personen lenger bort fra troen på at han noen gang skal kunne vende tilbake til arbeidslivet.
Så hva må til for å skape reelle endringer? Ettersom depresjon er den lidelsen som koster Norge mest, og er den lidelsen som fører til flest uføre i alderen 20-50 år, mener jeg et viktig fokus fremover må være å sikre diagnostisk og behandlingsmessig kompetanse i forhold til de lettere psykiske lidelsene. I tillegg er det nærliggende å peke på de konkrete tiltakene som anbefales på Verdensdagen for Psykisk helse, 10.oktober.
Gjennom Verdensdagen formidles det at alle kan:
- Bidra til større åpenhet om psykisk helse: Åpenhet og forståelse for psykisk helse på arbeidsplassen og i samfunnet generelt er viktige faktorer for at flere kan være i arbeid.
- Bidra til et godt arbeidsmiljø: Innsats for et åpent og inkluderende arbeidsmiljø kan bidra til økt trivsel og færre psykiske plager.
- Bidra til inkludering: Arbeid kan forebygge psykiske helseproblemer. Et inkluderende arbeidsliv er med på å skape mening og mestring for oss alle.
- Bidra med tilrettelegging: Lite kan bety mye. Fleksible ordninger gjør at flere klarer å være i arbeid.
Hvis dette får fokus fremfor snakk om moral, innstramming av sykelønn og subtile angrep på legenes faglighet, er jeg ganske sikker på at vi kommer nærmere en løsning på hvordan vi skal få alle dem som kan jobbe i jobb.