Daværende helseminister, Bjarne Håkon Hanssen, nedsatte raskt et utvalg for å vise handlekraft i en svært opphetet situasjon der svikt i psykisk helsevern, potensielt tikkende drapsbomber og økende krav om bruk av mer tvang for å beskytte samfunnet mot folk med psykiske lidelser ble satt på dagsorden.

Når rapporten nå foreligger, kan vi i hvert fall håpe at vi har sett de siste tilfeller av populistiske uttalelser som bidrar til demonisere personer med alvorlige psykiske lidelser, og at ropene etter mer tvang blir dempet. Det er også å håpe at media slutter å lage en ensidig kobling mellom drap og psykiske lidelser.

For utredningens konklusjon er klar: ”Når man tar hensyn til kjente risikofaktorer utover psykisk helse, er personer med psykisk lidelse ikke lenger like overrepresentert, eller ikke overrepresentert i det hele tatt, blant gjerningspersoner”. I dette ligger det svært viktig informasjon. Det Olsen-utvalget påpeker gjennomgående i hele sin utredning er at dersom man tar ut de drapene som er begått av; menn, som har dårlige sosiale/økonomiske forhold, og som bruker rusmidler i stor grad, så er det ikke veldig mange drap igjen å gjøre opp for. Det at disse personene ofte også har fått hjelp for psykiske lidelser fremstår da mer underordnet. De aller viktigste kjennetegnene ved personer som begår drap i Norge, er at de er menn uten inntekt og at de ruser seg.

Jeg vil oppfordre alle avisredaksjoner å lese Olsen-utvalgets utredning nøye. Det vil forhåpentlig føre til mye mer nyanserte oppslag neste gang vi opplever et tragisk drap.

Og selvsagt er det ikke bare media som kan lære noe av Olsen-utvalget. Også vi i helsevesenet har mye å hente på å lese utredningen grundig. Her er det både mye fakta om norske forhold, og en grundig litteraturgjennomgang som ligger til grunn for de råd som gis til videre oppfølging. Vi bør nok forvente at dette blir fulgt opp av helsedepartementet med lovforslag, rundskriv, veiledere og andre tiltak fremover.

Det som likevel er viktig i Olsen-utvalgets konklusjon er at løsningene ikke bare ligger i helsevesenet. Ved å så tydelig fokusere på at det er demografiske, økonomiske, arbeidsmessige, sosiale og andre ikke-helseårsaker til at drap skjer, utfordres hele samfunnet når det gjelder tiltak. Dersom man satser på at dette problemet skal løses i helsesektoren, vet vi med andre ord at vi ikke vil lykkes, fordi vi da stort sett kommer til for sent; etter at rusproblemene har tatt helt overhånd, etter at destruktive mestringsmønstre har fått utvikle seg, og etter at svak relasjonskompetansen komer til uttrykk i form av angst, depresjon eller paranoide ideer.

Det vi kan gjøre i helsesektoren, er å komme tidlig inn med utredningskompetanse, diagnostisering og behandling. Hjelpen må være lett tilgjengelig slik at den som har psykiske lidelse ikke demotiveres av ventelister, vurderinger av om du faktisk trenger hjelp o.s.v. før du får møte en som kan gi deg et tilbud. Først da har vi håp om å komme tidlig i posisjon til hjelpe så det monner; før utviklingen kommer ut av kontroll og nye tragedier får plass på avisenes forsider.