I 2011 har vi i den såkalte vestlige verden blitt utsatt for utfordrende bilder fra den arabiske delen av verden. Der vi før kunne vise til at det var despotiske diktatorer som styrte, og argumentere med at folket der ikke egentlig ønsket fred og forsoning, men heller ville bryte ned våre verdier, har vi nå sett et folkelig opprør der rop om frihet, demokrati og fred har erstattet ropene om Jihad, død over vesten og radikal islam som løsningen.
I Tunisia, Egypt, Libya, Yemen og Syria har folket reist seg. I enda flere arabiske land har despotene brukt milliarder av sine oljepenger for å dempe groende uro i folket, og de har lovet reformer de før aldri ville drømt om å innføre. Energien som gjør at stadig nye deler av araberverdens befolkning går ut i gatene og krever demokrati og frihet, hentes fra håpet om en fremtid for seg selv og sine barn som er bedre enn den de selv har opplevd.
Håp gjør noe med måten vi tenker på. Med måten vi handler på. En far, sønn, mor eller datter som håper at demokrati og frihet er innen rekkevidde innenfor sin levetid går ikke i en sikker død som selvmordsbomber. De lar seg ikke overbevise av radikale bevegelser om at den eneste veien til frihet er gjennom å dø for radikal islam. Og de aksepterer ikke at verden skal ses i sort/hvitt, der noen defineres som gjennomgående onde.
Drivkraften til radikal islam har vært håpløsheten. Denne grunnleggende eksistensielle følelsen har skapt en ødeleggende syklus av ekstremisme der den eneste løsningen som har blitt presentert for å komme ut av håpløsheten, har vært en ny verdensorden der alle vestlige verdier var utradert. Hvis du ikke tror noe kan endre seg, hvis du tror det ikke er håp for et bedre liv. Da er man lett bytte for dem som lover deg martyrstatus, et evig liv i paradis, og at den endelige seieren en dag vil komme. Dette er psykologien alle radikale bevegelser benytter, det være seg radikal islam, nazisme eller ulike sekter. Psykologien som er i spill, er den samme. Og den spiller på grunnleggende menneskelige følelser.
Osama bin Laden var uten tvil den store sektlederen for radikal islam. Han bygget opp retorikken rundt håpløshet, om nødvendigheten av å dø for saken, og lovnadene om paradis for dem som ofret seg. Angrepene på USA 11.september 2001 løftet ham opp til å bli det personifiserte håpet for en hel generasjon som var vokst opp i håpløshetens retorikk.
Men araberne, og de aller fleste muslimer, har hatt en beundringsverdig motstandskraft mot dette budskapet. Enhver som vokser opp med fortellinger om at livet er håpløst er sårbar for utnyttelse av dem som lover deg lykke, og viser deg en vei dit. Likevel var det ikke bin Ladens revolusjon som rullet over araberverden i 2011. I Tunisia begynte det som utløste håp om endring i hele araberverden. Og da Egypts folk på fredlig vis veltet et despotisk regime på 10 dager, var dødsstøtet til radikal islam en realitet. Etter Egypt har alt blitt mulig. Etter Egypt må man ikke lenger dø for å bli fri. Etter Egypt er frihet og demokrati innen rekkevidde. Mot dette har ikke radikal islam noe å stille opp med. Osama bin Laden og hans håpløshetseksperiment ble avslørt som en bløff av araberne selv. To skudd i hodet fra en amerikansk soldat i Pakistan var bare bekreftelsen på at kapittelet var slutt.