Kommentar:

Psykisk helse i første rekke

Publisert: 11.01.11 - Sist endret: 11.01.11

Av: Tor Levin Hofgaard


Stilisert fremstilling av rekke. Foto: YAY Micro

Til stadighet blir det oppslag i pressen om lange ventelister for behandling av personer med psykiske lidelser. Det beklager landets mange psykologer. To tiltak kan bidra til å løse problemene: Lavterskeltilbud i kommunene og økning av studiekapasiteten.

Ferske tall viser at noen kommuner som tilbyr kompetent psykisk helsehjelp med lavterskel, henviser halvparten så mange til spesialisthelsetjenesten som nabokommuner uten slikt tilbud. Og i en ny undersøkelse fra Synovate svarer ni av ti spurte at de ønsker at det må være like lett å få time hos psykolog som hos fastlege.

Slike tall overrasker ikke oss i Psykologforeningen. Vi vet at tidlig hjelp nytter. Men vi er bekymret over signalene som gis i utkastet til ny kommunal helse- og omsorgslov, som i disse dager er ute på høring, med frist på nyåret.

Det er i dag i overkant av 200 psykologer ansatt i den kommunale helse- og sosialtjenesten – i gjennomsnitt under en halv psykolog i hver kommune. Til sammenlikning er det ca 4 500 fastleger, og nesten like mange fysioterapeuter. Hvorfor skal det ikke være like selvfølgelig å få hjelp til å kurere en rift i sjelen som et kutt i fingeren eller en vond rygg?

Ola (42) har slitt med depressive plager etter å ha vært vitne til en ulykke på arbeidsplassen der en kollega ble hardt skadet. Han er nedtrykt, irritabel og søvnløs. Fastlegen vurderer sykmelding, men henviser isteden til kommunepsykolog. Etter fem samtaler blir Ola mindre deprimert, og tilbudet avsluttes uten at han har hatt fravær.

Ada (17) har panikkangst. Hun holder seg hjemme fra skolen fordi hun ikke takler å miste kontrollen. Hun kommer til syv samtaler hos kommunepsykologen. De dreier seg om oppvekst og forventninger til voksenlivet. Ved hjelp av psykologiske metoder blir Ada tryggere på seg selv og kommer raskt i normal gjenge igjen.

Ola og Ada tilhører den halvparten av befolkningen som i løpet av livet vil rammes av psykiske lidelser. Bak de fiktive navnene skjuler det seg virkelige mennesker som fikk profesjonell hjelp før problemer bet seg fast og ble alvorlige. Tilgang på slik hjelp er ikke selvsagt. Etter dagens lovgivning har enhver kommune plikt til å ha lege, jordmor og helsesøster, men ikke psykolog. Folk flest ønsker det annerledes: I følge en representativ undersøkelse som Synovate har gjennomført, mener fire av fem at psykologer hører naturlig hjemme i kommunale helsetjenester sammen med for eksempel helsesøstre, fastlegen og fysioterapeuter. Ni av ti mener det bør være like lett å få time hos psykolog som hos fastlege.

Opp mot dette klare ønsket har virkeligheten lite å by på: Det er i dag i gjennomsnitt under en halv psykolog i hver kommune, i stor kontrast til hva vi tar for gitt når vi har et kroppslig problem.

Samhandlingsreformen innbyr til å tenke og realisere nye tanker om psykisk helsehjelp; et hjelpetilbud som ikke forutsetter en etablert diagnose før du er kvalifisert for hjelp, slik som i spesialisthelsetjenesten. I forslaget til ny kommunal helse- og omsorgslov blir det gjort klart at kommunene i fremtiden forventes både å skulle forebygge, utrede og behandle psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Men tiltakene i loven er ikke i tråd med behovet. Behandlingskompetanse bør være lovpålagt. Én psykolog per tredje fastlege er ikke noe urimelig krav. Vi vet det virker.

I Nøtterøy kommune, som har hatt kommunepsykolog i flere år, er det halvparten så mange henvisninger til Psykisk helsevern for barn og ungdom som i nabokommuner uten kommunepsykolog. Forklaring: Psykiske problemer blir avdekket tidlig i kommunen, før de får utviklet seg til alvorlig sykdom – helt i tråd med Samhandlingsreformens intensjon.

Godt hjulpet av opptrappingsmidler og stimuleringsmidler fra helsemyndighetene har mange kommuner satset målrettet på å utvikle lett tilgjengelige tjenester med høy kompetanse.

Men så lenge kommunene ikke har lovfestet plikt til å yte disse tjenestene, er kommunale tilbud sårbare for kutt. Per i dag er kvaliteten på hjelpetilbudet dermed avhengig av hvilken kommune man bor i. Ola og Ada var derfor blant de heldige. Hadde de bodd andre steder i landet, er det ikke sikkert de hadde vært i jobb eller sittet på skolebenken i dag.

Kommentarer