Sykefravær og psykiske lidelser:

Hva sier epidemiologisk forskning?

Psykiske lidelser er svært utbredt i befolkningen. Derfor bør kunnskap om sammenhengen mellom psykiske lidelser og sykefravær være toneangivende for en videreføring og revidering av IA-avtalen.

Legg til kommentar nederst på siden.

Etter en kraftig økning de siste årene var sykefraværet blant befolkningen i arbeidsdyktig alder oppe i 7,7% ved slutten av tredje kvartal 2009 (SSB, 2010). Økningen har vært møtt med stor oppmerksomhet, og har bidratt til at avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA), som opprinnelig skulle avsluttes 31. desember 2009, nå er forlenget til 1.mars 2010. En videreføring av avtalen vurderes nå i forhold til mulige virkemidler for å redusere sykefraværet. Da psykiske lidelser er svært utbredt i befolkningen (Mykletun, Knudsen, & Mathiesen, 2009), bør kunnskap om sammenhengen mellom psykiske lidelser og sykefravær være toneangivende for en videreføring og revidering av avtalen.

Epidemiologisk forskning på årsaker til sykefravær gir i mange tilfeller fordeler i forhold til årsaksforskning i klinisk kontekst. Ved epidemiologisk forskning blir helseinformasjon kartlagt gjennom store befolkningsundersøkelser. Utfallsmål, som sykefravær, kartlegges ofte enten samtidig eller i oppfølgingsstudier. Norske og skandinaviske befolkningsundersøkelser er i tillegg koblet opp mot offentlige registre over sykefravær og uførepensjon, noe som er en fordel fremfor undersøkelser basert på egenrapportering. Informasjonen som samles inn i befolkningsundersøkelser anonymiseres, og dette reduserer risikoen for at svar gis med tanke på å oppnå visse utfall, for eksempel risiko for økt symptomrapportering hvis man ønsker å bli innvilget uførepensjon. Koblingene mellom helseundersøkelser og registre muliggjør også oppfølging av store utvalg uten å risikere frafall i studien, og gjør at man kan se på effekten av visse risikofaktorer, som angst og depresjon, over tid på utfall som langtidssykefravær.

I internasjonal, epidemiologisk kontekst har psykiske lidelser vært anerkjent som en sentral årsak til sykefravær siden 90 tallet (Stansfeld, et al., 1995). I følge offisielle norske statistikker utgjorde psykiske lidelser 13,7% av det legemeldte sykefraværet i fjerde kvartal 2008 (NAV, 2009a). Undersøkelser fra SSB viste i 2005 at psykiske lidelser var blant de mest brukte diagnosene i allmennlegetjenesten, men at diagnosene først settes når pasienten opplever at de har et vesentlig problem (SSB, 2005). Internasjonal forskning har videre vist at psykiske lidelser ofte underrapporteres som årsak til sykemelding (Thompson, et al., 2000), og det er derfor grunn til å tro at den reelle andelen sykefravær på grunn av psykiske plager er langt høyere. Psykiske lidelser blir også gjennomgående underbehandlet i allmennlegetjenesten, og både internasjonale og norske studier har vist at vanligste tilbudte behandling for psykiske helseproblemer er i form av farmakologisk behandling (Dalgard, Sjetne, Bjertnæs, & Helgeland, 2008; Kessler, et al., 2005; Wang, Berglund, & Kessler, 2000). Underbehandling skjer til og med i tilfeller hvor pasienten senere uførepensjoneres for psykiske lidelser (Isometsä, Katila, & Aro, 2000; Overland, Glozier, Krokstad, & Mykletun, 2007).

Sykefravær for alle psykiske diagnoser økte i perioden 1994 til 2000, spesielt blant kvinner og middelaldrende (Hensing, Andersson, & Brage, 2006), mens det fra 2001 til 2008 var en kraftig økning i sykefravær for lettere psykiske lidelser, spesielt blant menn (NAV, 2009b). Psykiske lidelser er vist å gi lengre varighet av sykefraværsperiodene enn andre lidelser (Shiels, Gabbay, & Ford, 2004), og lettere psykiske lidelser, som angst og depresjon, er sterke risikofaktorer for senere uførepensjonering (Mykletun, et al., 2006). Psykiske lidelser fører også til uførepensjonering i gjennomsnittlig 9 års yngre alder enn alle andre diagnoser (Mykletun & Knudsen, 2009), og er dermed blant de viktigste folkehelseutfordringene vi har i Norge i dag.

Blant personer med alvorlige psykiske lidelser, som schizofreni, ligger arbeidsdeltakelsen kun på mellom 11% og 37% (Kooyman, Dean, Harvey, & Walsh, 2007). Disse lidelsene er imidlertid sjeldne, og derfor er det de vanligste psykiske lidelsene i befolkningen, angst og depresjon, som bidrar mest til sykefraværet (Henderson, Glozier, & Elliott, 2005). På samme måte vil lavere symptomtrykk av lettere psykiske lidelser føre til flere sykefraværsdager i befolkningen enn tyngre symptomtrykk, fordi lettere symptomnivå er mye mer vanlig (Broadhead, Blazer, George, & Chiu, 1990). Slike lettere symptomnivå kan virke som tilleggsbelastninger for pasienter med somatiske helseproblemer (Moussavi, et al., 2007), og tilstedeværelsen av lettere mentale helseproblemer, som ”bekymringer”, har vist å øke risikoen for sykefravær for alle diagnoser (Savikko, Alexanderson, & Hensing, 2001). Av andre lettere psykiske lidelser som har stor betydning som risikofaktorer for sykefravær er alkoholavhengighet (Norstrom, 2006) og søvnforstyrrelser (Sivertsen, Overland, Bjorvatn, Mæland, & Mykletun, 2009; Sivertsen, et al., 2008).

Oppsummert bør følgende kunnskap fra epidemiologisk forskning på psykiske lidelser tas i betraktning ved en revidering av dagens IA avtale og sykemeldingspraksis:

1. På befolkningsnivå bidrar lettere psykiske lidelser til flere sykefraværsdager enn tyngre psykiske lidelser
2. Lettere psykiske helseproblemer, som bekymringer og depressive symptomer, er med på å øke belastningen av somatiske sykdommer og øvrige helseproblemer
3. Psykiske lidelser blir underrapportert og underbehandlet
4. Det finnes god og effektiv behandling for lettere psykiske helseproblemer. Psykologer kan derfor bidra med verdifull innsats for å redusere det norske sykefraværet.

Ann Kristin Knudsen ved Forskningsseksjon for Mental Health Epidemiology HEMIL senteret, Universitetet i Bergen.

Last ned artikkelen med referanser.

Kommentarer